Afrikafortelleren

Som NRK-korrespondent i Afrika bestemte Tomm Kristiansen seg tidlig for å fortelle de gode historiene. For å gi et sannere bilde enn bare konflikter, krig, sult og sammenbrudd.

Tekst og foto Per Arne Gjerdi Publisert 10.12.2021

En formiddag tidlig på 1990-tallet har Tomm ­Kristiansen rigget seg til i livlige First Street i Harare for å gjøre gateintervjuer. Han er NRKs Afrika-­korrespondent, stasjonert i Zimbabwes hovedstad. Han stanser både unge og eldre, og spør: «Har du noen gang sultet?» Folk svarer nei, og rister forskrekket på hodet av nordmannens spørsmål. Senere spør han: «Hva er bra med Afrika?» Og får mer umiddelbare svar, som naturen, klimaet, fellesskapet, dyra.   

En dame i førtiåra lurer på hvor journalisten kommer fra. «Norway», svarer han. «Nowhere? Du kan da ikke komme fra nowhere?» undres hun. «Norway, øverst i Europa», forklarer han. Europa? Nei, der kunne hun ikke ha bodd: «Dere har jo en fryktelig stammekrig oppi der, i Bosnia. Og så er det kaldt, og mange rasister. De brenner jo husene til svarte i Tyskland! Jeg har sett det på TV. Og arbeidsløshet. Nei, Afrika er bedre.» 

Han forteller at Norge ligger lenger nord. Det får henne til å tenke på Nord-Irland: «Det er jo krig overalt, der oppe.»

Vårt bilde av Afrika
Kristiansen skildrer dette møtet i sin bok Mor Afrika fra 1994. Han skulle gjerne ha vist den afrikanske kvinnen bilder av Briksdalsbreen, 17. mai og Gro Harlem Brundtland som fisker torsk. Problemet er bare at den afrikanske kvinnen tror like fast på sitt TV-bilde av Europa som vi tror på vårt bilde av Afrika.  

– Her kommer jeg fra Europa, og kjenner Europa. Hun tror også hun kjenner Europa, men det eneste Europa hun har sett, er det hun har sett på TV. Da slår det meg at det er helt parallelt: Det jeg vet om Afrika, er det jeg har sett på TV, og det er bare elendighet. Hun oppfattet altså de etniske sammenstøtene i Europa som stammekriger, og at det var overalt, fra Nord-Irland til Balkan. Det var en øyeåpner for meg, minnes journalisten og forfatteren om lag 30 år senere. 

Vi visste liksom alt om hvordan Afrika dør, men ikke hvordan Afrika lever.

Tomm Kristiansen

Fargerike paraplyer
Allerede entreen hjemme hos den kjente NRK-profilen på Enerhaugen i Oslo, signaliserer hans lange og sterke Afrika-tilknytning. Her henger et stort portrettfoto av Nelson Mandela. På veggen litt lenger inn er hyllene fulle av afrikanske figurer og gjenstander. Øverst sitter en dukke av Desmond Tutu. 

Veggene i stua prydes av afrikansk kunst og fotografier, og før samtalen fortsetter plukker han fram et par fargerike paraplyer.

– Dette er sånne paraplyer som de ortodokse koptiske damene i Etiopia bærer når de skal til kirken. For da skal det være farger, sier Kristiansen og slår dem opp.   

Misjonærbesøk
Han husker også sine første bilder av Afrika, fra ­oppveksten på bedehuset i Rykene mellom Arendal og Grimstad på 50-tallet. 

 – Dit kom misjonærene på besøk og fortalte spennende historier for barn. De viste oss nød og elendighet, men også hva misjonen hadde gjort for afrikanerne. Slikt blir du misjonsvenn av, sier Kristiansen. 

På 60-tallet kom den afrikanske virkeligheten inn i livet hans på en ganske annen måte. Han var blitt tenåring og politisk bevisst. Nå handlet det om frigjøringsbevegelser og kampen for rettferdighet. 

– Det hadde misjonærene aldri snakket om. De snakket om hva vi i Norge kunne gjøre for afrikanerne, ikke hva afrikanerne selv ville og kunne få til. 

Det var først i voksen alder, da han kom dit og bodde der i lengre perioder, at Kristiansen ble kjent med afrikanske filosofier og sivilisasjoner. 

– Men da var det jo ikke bare jeg som hadde utviklet meg og sett disse landene på en ny måte. Det hadde også misjonen, forteller han.

 – Hva misjonen tenkte på 50-tallet, er noe helt annet enn de tenker i dag. Man ble opptatt av at vi ikke skulle være afrikanernes hjelpere, men heller deres støttespillere der det svikter – med penger, kunnskap og så videre. 

Vitnesbyrd og smørbrød
Fra barndommens bedehus minnes Kristiansen ellers de feststemte arrangementene. Der ble det spilt både fiolin, cello og sag. Og det ble servert høye smørbrød.

– Og så var det vitnesbyrd, der menn kunne ta til tårene og fortelle om sitt åndelige liv i full offentlighet.

Oppveksten i en indremisjons­familie var forøvrig preget av at faren var ­predikant. 

– Han var alltid ute og reiste. Jeg så ikke mye til ham, forteller Kristiansen kort. 

 Tomm og lillebroren forholdt seg til mange regler andre unger ikke hadde. 

– Vi kunne ikke spille fotball på søndag. Det var jo kjempedumt, for det var da kampene foregikk. For meg var det egentlig ikke det noe problem. Jeg var så dårlig i fotball at jeg ble aldri tatt med på noen lag, smiler han. 

– Men vi kunne heller ikke gå på kino. For det var en løgn. De vi så på film, spilte jo en rolle. De var ikke seg selv. Dessuten var det en ånd på kino som ikke var god. 

– Hva slags aktiviteter drev du med?

– Jeg var med i et musikkorps. Og som tenåring ble jeg med i et sangkor i indremisjonen. Men det var altså så kjedelig, med sanger så treige og bakpå, at jeg gadd ikke å fortsette, sier han, og legger til:

– Jeg opplevde at det viktigste i ­indremisjonen var hva du ikke skulle gjøre. Du skulle hele tiden være så forsiktig. Det førte til at jeg heller begynte i KFUK-KFUM. Og i Laget. 

Journalist 17 år gammel
Kristiansen kaller seg selv en drop-out fra skolen. Etter å ha gått realskolen, dro han til Bergen og ble journalist i avisen Dagen, bare 17 år gammel. I samme by var han også med å starte Norges første Ten Sing-kor, den høsten i 1967. 

– Som ung kirkereporter møtte jeg veldig ofte ledere i misjonsorganisa­sjonene. De uttrykte stor bekymring for dette Ten Sing-arbeidet. De mente vi lekte med farlige åndskrefter. Instrumentene var det farlige. Og rytmen. 

Etter å ha jobbet noen år med kirke­stoff i Aftenposten, kom han i 1979 til NRK, der han mange år senere ble NRK-­korrespondent i Afrika.  

– Da jeg kom dit i 1990, oppdaget jeg at det jeg hadde lært om Afrika, stemte ikke. Jeg kom til moderne byer. Jeg kom til glade barn som spiste frokost og gikk på skolen, forteller han.

– Misjonen hadde vist meg ­elendigheten. Det samme hadde journalistene. Nødhjelpsorganisasjonene hadde vist meg dem de skulle berge livet til. Vi visste liksom alt om hvordan Afrika dør, men ikke hvordan Afrika lever. Derfor ble jeg veldig interessert i å treffe mennesker og fortelle deres historier. Skal du gi et sannere bilde av Afrika enn det som bare skildrer konflikter, krig og sammenbrudd, må du også fortelle de gode historiene 

Mandela og Tutu
Han ble stasjonert i Harare i Zimbabwe. 

– Det skjedde så mye i Sør-Afrika. Og på grunn av sanksjonene mot landet skulle vi ikke være der, men like i nærheten. Men jeg reiste inn til Sør-Afrika hele tiden. Der traff jeg Nelson Mandela og ble kjent med hele lederskapet i ANC som var kommet ut av fengselet. De var tilgjengelige, og jeg kunne føre samtaler med dem om hvordan de så for seg framtiden, minnes Kristiansen.

Han ble også en nær venn av Desmond Tutu. Biskopen er nå blitt 90, og er preget av alderen. Men de to møttes tidligere til frokost hver fredag.

– Jeg møtte Tutu allerede i 1984, det året han fikk fredsprisen, og ble veldig fascinert av ham. Han hadde en ­utstråling, og var karismatisk, på en helt annen måte enn vi ellers bruker det ordet. Han begeistret tusenvis av mennesker, og han forandret livet til folk med sin forkynnelse.  

Forsoning
Et viktig stikkord i kontakten med Tutu og møtet med Sør-Afrika etter apartheid har vært forsoning. 

– Jeg har sett en forsoning som for oss er helt utenkelig. Tilgivelse. Nåde. Det må da være grenser? Nei, det er faktisk ikke det, sier Kristiansen.

Han fulgte sannhets- og forsoningskommisjonen i landet, da apartheid var over. 

– Mennesker var blitt torturert og drept. Enker visste ikke hvor mennene deres var blitt av. Barn visste ikke hvem som hadde drepte foreldrene. Man ville ha svar i alle sakene der mennesker var drept eller forsvunnet. «Vi skal tilgi, men vi skal vite hva vi skal tilgi», sa Tutu, som ble leder for kommisjonen. Det kom etterforskere til Sør-Afrika fra hele verden. 

Kristiansen fikk høre redselsfulle historier, men så også hvordan massemordere kunne gå og ta enker i hånda, for så å gå hjem ustraffet. 

– Jeg sa til meg selv at dette er ikke rettferdig. Det strider mot alt jeg forbinder med rettferdighet. Jeg sa det også til Tutu. «Har du hørt om nåden? Den overgår rettferdigheten noen ganger», sa han.

– Den hvite befolkningen i Sør-Afrika ante ingenting av hva som hadde foregått. De hadde hørt om brutalitet fra politiets side, men regnet med at det meste var propaganda. De ble ­sjokkerte og skamfulle da sannheten om ­apartheid kom for dagen, og uttrykte seg gjennom leserinnlegg i avisen: «Nå skjønner jeg at mitt gode liv er basert på andres ulykke.»

Forholdet til Jesus
– Du har skrevet et par bøker om Jesus, og kaller ham opprører og fredselsker. Hvordan har ditt forhold til Jesus endret seg fra du gikk på bedehuset som barn og fram til i dag?

– For å være helt ærlig, så har mitt forhold til Jesus endret seg fra bildene av han som passer på barna og til han som kjemper for ­rettferdigheten i Afrika. Da jeg skulle skrive bok om Jesus, måtte jeg gå ut av rollen som troende, for å kunne betrakte Jesus utenfra, og lese ­Bibelen som faglitteratur. Da fikk jeg øye på andre fasetter, og tenkte: Jesus og jeg kunne aldri blitt kamerater. 

– Hva mener du?

– Når jeg ser Jesu reaksjoner overfor eliten, som jeg faktisk tilhører, ser jeg at jeg ikke er blant dem som Jesus ville ha oppsøkt først. Jeg leser om Jesu møte med fariseerne, som var fromme folk, opptatt av å følge reglene, og tenker at vi som er de flinke i samfunnet, ville ha fått ubehagelige spørsmål av Jesus.

Jesus og jeg kunne aldri blitt kamerater.

Tomm Kristiansen

Mellom Afrika og Norge
Tomm Kristiansen er gift med Sharon, som bor i Cape Town og driver en barnehage der. Paret bodde sammen i Genève et par år, men har bodd mye hver for seg. Da han ble pensjonist for et par år siden, dro han til Cape Town for å bo der et halvt år. Men så kom ­koronaen, og han måtte hjem igjen. I ­desember skulle Sharon vært i Oslo, men omikron-­viruset stanset den planen. Og det er uklart om han får reist til Sør-Afrika i januar.

– Skulle du gjerne bodd bare i Afrika?

– Nei, jeg elsker den norske sommeren, det norske livet og samfunnsdebatten som jeg er en del av. Så jeg vil gjerne være her. Men jeg vil gjerne være der og. Jeg har hele mitt nettverk i Sør-Afrika, både blant ­journalister og i kirken.

– Hva tenker du i dag om medias dekning av Afrika?

– Vi har jo gitt opp å dekke Afrika. USA vet vi alt om. Men norske medier dekker ikke Afrika. Det er helt forferdelig.

– Har det blitt verre?

– Ja, og jeg synes det er veldig uprofe­­­sjo­nelt. Vi skal ikke dekke Afrika av hensyn til Afrika. Men vi skal være orientert om det som skjer i verden. 

Morgenbønn med venner
Det er fredag formiddag i blokkleiligheten i 13. etasje på Enerhaugen. Kristiansen forteller at han i morgentimene har sittet foran PC’en og hatt et team-møte.

– Du kan også kalle det morgenbønn, sier han.

– De jeg er sammen med, er gjengen min nede i Cape Town, i St. George Cathedral. ­Desmond Tutus gamle venner. De trekker litt på årene. De er advokater, bankfolk, journa­lister, akademikere og så videre. Samlingen ledes av en prest. 

– Hva er bønn for deg?

– I bønn, der henter jeg styrke. Det er jo situasjoner i livet der du er redd, eller står foran utfordringer. Da er min bønn: «Gi meg kraft til å stå i dette.» Jeg har hatt alvorlige greier på sykehus. Jeg fikk et hjerteinfarkt i København, og ventet på en bypass­operasjon. Domprosten i København, som er en venn av meg, kom på besøk før opera­sjonen. Jeg ville han skulle be for meg. Det gjorde han, men ba ikke om at jeg skulle bli frisk. Han sa: «Gi Tomm kraft til å stå igjennom det som kommer, og det som følger etterpå.» Da skjedde det et mirakel. Jeg fikk mot og styrke, og en bevissthet om at Gud var med meg i dette.  

Snekker og båt
– Er det å være journalist en altoppslukende livsstil? Eller har du også plass til andre lidenskaper?

– Jeg er en god snekker. Og jeg har hytte, et gammelt skipperhus i Bohuslän. Der har jeg også en stor båt. Så jeg er opptatt av mye annet enn journalistikk også. Og så er det fint å være pensjonist, for nå får jeg gjort det jeg tidligere ikke rakk. Jeg er fortsatt i fullt arbeid, men nå styrer jeg det selv. Det er deilig.

---