Hvordan skal vi feire jul?
Anne Dahl er familieterapeut og svarer på leserinnlegg i spalten Relasjonelt.
Denne saken ble trykket i Agenda 3:16 nr 12/2017
Min kone og jeg bruker alltid litt tid på å finne ut av hvordan vi skal feire julaften. Da handler det både om hva vi selv ønsker, og om ulike forventninger fra familien for øvrig. Fra oppveksten er jeg vant med at vi er mange fra storfamilien som feirer sammen.
Min kone vil helst at vi skal være få, hun synes det blir så mye mas med haugevis av gaver og at det er stress å lage mat til mange. I tillegg ønsker hun å feire jul i eget hjem for å skape tradisjoner for barna.
Selv kjenner jeg på forventninger fra egen slekt om å feire med dem med jevne mellomrom. Mine foreldre syntes det var leit at vi ikke kom til dem i fjor, da to av mine søsken var der med sine familier. Våre to barn er små, og har derfor ingen sterke meninger selv enda om feiringen. Hvordan kan vi finne ut av dette på en god måte uten at det blir for mye sårhet her og der?
Hilsen mann i trettiårene
Hei du gode, velmenende mann!
Du setter ord på et dilemma mange nok kjenner seg igjen i – spenningen mellom egne ønsker og behov og andres innarbeidede forventninger og tradisjoner. Hvordan finne ut av dette uten at det blir for mye sårhet her og der, spør du. Den utveien tror jeg ikke finnes. Her må noen tåle å bli skuffet. Julen er et forstørrelsesglass på godt og vondt. Det gode blir ekstra godt disse dagene som er så stinne av følelser og forventninger. Det vonde og såre blir ekstra merkbart når alle gleder seg til Glade Jul, mens det grønne og glitrende kamuflerer
mye slitenhet, stress og skuffelse.
For det første: Hva ønsker du deg til jul for deg og dine? Det høres ut som om du ikke ønsker å såre noen og helst vil gjøre alle til lags? Du står i klemma mellom din kone og hennes ønsker og dine foreldre som syntes det var leit at dere ikke kom og deltok i storfamiliens julaftensfeiring ifjor. «Selv kjenner jeg på de andres forventninger», skriver du. Prøv å kjenne på dine egne! Kan du bli mer tydelig på egne følelser og hevde hvilke tradisjoner og verdier du har fått med deg og gjerne vil bringe videre til dine barn?
Mine foreldre syntes det var leit at vi ikke kom til dem i fjor.
Du og din kone må ta en klargjørende samtale om hva slags julefeiring dere ønsker å skape, ikke minst for deres barn. Du sier ikke noe om din kones familie og hennes arv av tradisjoner? Og hvilke dypere følelser hun har for sin motvilje mot din sides kanskje dominerende og overveldende samhold? Uansett representerer dere to forskjellige kulturer som sammen skal skape en ny balanse og vei videre. Og her finnes flere veier. Dere markerer at dere ønsker å prøve ut noe nytt nå, men dere behøver jo ikke å bestemme dere for all fremtid. Med godvilje og smidighet kan dere ivareta begges tradisjonsarv, og bestemme dere for noen kompromissforslag, og samtidig signalisere verdsettelse av slektsbånd og kontakt mellom generasjonene, kanskje på andre dager i julen?
Å våge å skuffe noen og ikke innfri andres forventninger er en tøff lekse å trene på, men som kan gi deg og dere en fornyet frihet og glede. Det kan nok resultere i sårhet både her og der, men det må tåles! Det hører med til å bli voksen både å frigjøre seg fra foreldre, og å finne sin tydelige rolle i et parforhold.
For det andre: Jeg tenker at din henvendelse også rommer en sterk utfordring til besteforeldre-generasjonen om å sette sine barn og svigerbarn fri uten å lekke skuffelse eller bebreidelse. Vi må øve oss på å vise respekt for at neste generasjon ønsker å feire på nye måter. Det hører med til det å få voksne barn at vi gir slipp og ikke krampaktig holder liv i tradisjoner som ikke er liv laga lenger. Å la være å repetere en gammel modell i en ny tid krever forandringsmot, klokskap og raushet.
Når familien vokser, pakkehaugen under treet eser ut og julebordet blir for langt og stressende – da må noen ta grep og bryte opp gamle, sementerte tradisjoner som har gått ut på dato. Jeg synes du skal ta din kones motforestillinger som et viktig signal og utfordring til deg selv, til henne og til de eldre! Denne «storfamilieidyllen» lar seg ikke lenger forene med ønsket om den glade og hellige jul. Det er tid for forandringer! En storfamilie består av mennesker med forskjellige ønsker og kapasitet for hva vi har glede av. Og julen kommer jo til oss med bud om en stor glede, en glede for hele familien, ja for hele folket! Og den viktigste gjesten kommer uansett til oss alle i julen, enten vi føler det ene eller det andre… Den gleden må vi fokusere på, og den gleden kan overdøve våre såre følelser over forandringer som ikke alltid fryder.
Hilsen Anne
