Når alt blir nytt
Hva skjer når vi dør? Kristne bekjenner troen på «legemets oppstandelse og det evige liv». På allehelgensdag synger vi om «den store hvite flokk» i Åpenbaringen. Der leser vi også at Gud skal gjøre alle ting nye. Ja, hva handler det kristne håp om? Vi har snakket med fire kristne ledere som møter temaet i forkynnelse, menighetsliv og sjelesorg. Og i sorgens landskap.
Tekst Per Arne Gjerdi
Å overgis i Guds hender
– Jeg vil gjerne oppleve en ny jord der rettferdighet bor, sier Hans Lindholm. Men hvordan den fornyelsen skjer, og hva slags kontinuitet det blir mellom gammelt og nytt, vet han ikke.
Hva skjer når vi dør?
– Det er jo når vi mister noen av våre nærmeste at slike spørsmål kommer opp på en spesiell måte, svarer Hans Lindholm. Han er pensjonert prest i Uppsala, med nær tilknytning til EFS, Normisjons søsterbevegelse i Sverige.
– Generelt synes jeg at Svenska Kyrkans ordning for begravelsesgudstjenester innledes på en bra måte: «Vi er samlet for å ta avskjed med NN og for å overgi ham eller henne i Guds hender.»
Vi går ut av tiden
– Jeg tenker at det som skjer når et menneske dør, er at det går ut av tiden, som vi pleier å si. Hun eller han som dør går ut av hele den sammenhengen som tid og rom innebærer, og har på et vis forlatt denne verden. Vi vet ikke mye om hvordan det ser ut på den andre siden. Men jeg synes det ligger en trygghet og en åpenhet i dette at vi får overgi den døde i Guds hender, sier Lindholm.
– Nå for tiden, i alle fall her i Uppsala, møter jeg sjelden noen som er urolige for hvordan denne personen skal få det etter døden. Det var annerledes da jeg vokste opp. I dag tenker folk enten at det er slutt når et menneske dør, eller at denne personen har det bedre nå. Det gjelder ikke minst når noen har lidd lenge med plager og sykdom. Da kan man kjenne det som en slags befrielse at denne personen nå får forlate dette livet.
Jesu oppstandelse
– Jeg tror kanskje at kristne i sin iver etter å si sannheten, iblant har satt opp barrierer for mennesker. Jeg tror også på livets dobbelte utgang. Men hvis noen spør meg om hvordan den døde nå har det, sier jeg nettopp dette at vi nå får overgi ham eller henne i Guds hender, understreker Lindholm.
– Særlig når den som er død var en man absolutt ikke ville miste, da er det beste man kan si: Nå slipper vi denne personen fra oss, og legger ham eller henne i Guds hender.
– Møtes vi igjen?
– At man skal få møte igjen sine avdøde venner og slektninger, er veldig vanlig å tenke. Det er vanskelig å finne noe bibelsk grunnlag for den tanken, selv om vi har den i flere av våre salmer. På den annen side står det ikke noe som tilsier at det ikke kan være sånn. Det ligger en trøst i dette at vi skal møtes igjen. Det er også vanskelig å forestille seg hvordan den nye tilværelsen blir, om det ikke finnes venner og kjærlighet mellom mennesker. Og det er jo helt tydelig i Bibelen at vi skal få møte Jesus.
(…)
Nysgjerrig på det som kommer
Bibelen snakker flertydig om livet etter døden, synes Anne Mari Schiager Topland. Samtidig er hun nysgjerrig. – Jeg ser for meg alle folkeslag samlet. Det er misjonæren i meg, sier hun.
Døden kommer veldig tett på når nære slektninger eller venner dør. Når det gjelder hva som skjer etter døden, kjenner jeg på både en usikkerhet og en trygghet, sier frikirkepastor Anne Mari Schiager Topland.
– Jeg har en trygg forståelse av at Gud, som bærer oss gjennom livet, også går med oss gjennom døden, og tar imot oss. Men hvordan det ser ut, det vet jeg lite om. Bibelen snakker flertydig om det. På den ene siden sier Johannes’ åpenbaring blant annet at det som var er borte. På den andre siden har vi tekster som lignelsen i Lukas 16, der den rike mannen gjenkjenner Abraham og Lasarus i dødsriket.
Livet er hos Gud
– Når jeg sitter hos en av mine nære som er død, så gjenkjenner jeg kroppen, men livet er borte. Jeg vet det er en oppstandelse, men når det skjer og hvordan det arter seg, vet vi ikke. Samtidig tror jeg jo at det livet som er avsluttet, ikke er tapt og borte, men hos Gud. Og Gud er større enn tiden vi er knyttet til nå. Kanskje er øyeblikket vi dør også øyeblikket for oppstandelsen i Guds tid? Men det vet vi ikke, sier Topland.
– Når døden blir tematisert, enten det er begravelse, i møte med sørgende eller traumatiserte som har opplevd andres død eller sykdom, så er det viktig for meg å være nær og lytte. Men også våge å sette ord på døden som en helt naturlig del av livet. Jeg snakker aldri om at den døde er «gått bort».
– Hvorfor ikke?
– Fordi de går ikke bort. Døden er reell. Livet tar slutt, og kroppen blir til jord eller aske. Hvordan Gud tar imot oss da, vet jeg ikke. Men jeg tror på en oppstandelse med kropp, sier Topland.
– Hver gang jeg står ved en grav, forretter en begravelse, eller forkynner om død og oppstandelse, er det også sjelesorg. Hvert enkelt menneske som er til stede, bærer med seg sitt liv og sin historie. Så jeg vet at jeg må snakke varsomt om døden og evigheten.
Alle folkeslag samlet
– Hva tenker du om scenene i Johannes’ åpenbaring, slike som den store hvite flokk foran Guds trone?
– Jeg er heldigvis ekstrovert, så jeg liker spenningen ved å se de mange, smiler storbypastoren.
– Jeg ser for meg alle folkeslag samlet. Det er misjonæren i meg. Og så er jeg pastor for en flerkulturell menighet, og mener jo egentlig at kirkene skal avspeile noe av det som kommer, og som håpet handler om. Det vi opplever i våre lutherske kirker her hjemme, er bare en flik av det som en dag kommer. Det skaper en nysgjerrighet hos meg.
– På hvilken måte?
– Nysgjerrighet på hvordan det blir. Vil vi for eksempel forstå alt når vi er der? Jeg tror bildespråket Johannes bruker, enten det er de hvite draktene, perleporter eller gater av gull, er i avmektighet. Han har ikke andre ord for det han ser og opplever.
(…)
Utdrag fra to av intervjuene i hovedsaken om det kristne håp i Agenda 3:16 nr 7/2021. Vil du lese mer? Bli abonnent her.
