Da troen forsvant
Da Hilde Heitmann som tenåring fortalte pappa Svein Granerud at hun ikke lenger var kristen, tilbød han seg å tro for henne. I dag er hun kateket.
Tekst Brita Skogly Kraglund – Denne saken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 3/2020
Jeg var 18 år da det skjedde, og jeg var inne i en dyp depresjon, forteller 37-åringen. Nå er hun kateket i Sandar i Sandefjord, gift og mor til tre.
– Det er en veldig grei jobb. Jeg er utdannet teolog, og merker at jeg er i samme faggruppe som prestene. Ansvarsområdet mitt er konfirmanter, og samarbeid med skoler og barnehager.
Kateketen er veldig glad for de nære relasjonene hun får til de unge.
– De slipper meg inn i livene sine. Det er meningsfullt. De er en åpen gruppe å formidle tro til.
Hun synes det er trist når koronakrisen setter mye på vent.
– Konfirmasjonen er utsatt, og vi kan ikke ha nærkontakt. Nå blir det mye digitalt, men vi blir litt mette av det. Det er de levende møtene som er viktig.
– Ringer konfirmantene deg?
– Nei, men vi mailer litt. De hadde trengt den nære kontakten, men forhåpentligvis har de den med andre voksne, sier hun.
Tro i familien
Hilde vokste opp i en familie der tro og kirke var viktig. Faren har blant annet vært menighetsprest, rektor på Bibelskolen i Staffeldtsgate og hatt lederfunksjoner Normisjon til han ble pensjonist i februar.
I Østerås kirke var Hilde med på både klubb og kor. I tillegg spilte hun fotball.
– Det ble min store lidenskap, og jeg ble ganske god, sier hun.
Allerede på ungdomsskolen var hun leder på leir. Og aktivitetene og lederoppgavene økte på. Ikke minst da hun begynte på Kristelig Gymnasium.
– På ungdomsskolen hadde jeg vært ganske alene som kristen. På videregående møtte jeg mange. Det ble viktig, selv om KG ikke på noen måte var homogent. Folk var ulike, og jeg trivdes innmari godt.
– Hvilken flokk fant du der?
– Flere. Skolelaget, der jeg ble leder. Jentegjenger på kryss og tvers, og to kor.
Sliten
Det var mens hun gikk i andre klasse på videregående hun begynte å kjenne på en slitenhet.
– Allikevel var jeg med på veldig mye. Etter hvert ble jeg tung i tankene mine. Mørk. Jeg ble lei meg, og kunne begynne å gråte uten grunn. Destruktive tanker dukket også opp, slik som at jeg ikke fikk til ting, at jeg ikke var verdt så mye. Jeg tenkte meg selv ned.
– Snakket du med noen om det?
– Flere la merke til at det hadde skjedd noe med meg. De spurte hvordan det gikk. Det var både venner på skolen, foreldrene mine og voksne rundt meg. Jeg sa noe om det mørke jeg kjente på, og samtidig husker jeg at jeg tok meg mye sammen. Når jeg sto opp, kjente jeg at jeg ikke orket én dag til. Men det måtte jeg jo. Jeg satte på en bryter og lot som alt var bra. Sånn sett ble det som en spagat mellom hvordan jeg hadde det og hva jeg viste. Men til slutt kom jeg dit at jeg ikke greide å beholde maska og holde på fasaden. Det var da folk begynte å spørre.
Jeg kjente på at jeg egentlig ikke trodde, at jeg tenkte at religion er et uttrykk for menneskers behov for at det skal være noe mer.
Dyp depresjon
Hilde husker at hun syntes foreldrene virket uforholdsmessig bekymret og masete.
– Mamma Solveig ville at jeg skulle ta en legesjekk for å være sikker på at alt var i orden fysisk. Jeg hadde ikke så lyst, men tenkte at jeg ville få ro hvis jeg gjorde det.
Prøver ble tatt. I tillegg kom legen med et spørreskjema med masse spørsmål om følelser og tanker.
– Svarte du ærlig?
– Ja, for jeg lukta ikke lunta, sier hun med et smil i dag.
– Da legen studerte skjemaet, sa hun: «Hilde, du er langt nede i en dyp depresjon.» Da tenkte jeg: «Nå har jeg blitt gæren og blir innlagt.» Jeg visste ikke så mye, men skjønte at jeg ikke funket på det psykologiske og mentale. At det var en psykisk sykdom.
Alle fordommene hennes slo inn, i tillegg til frykten for andres. Hun kjente ingen som hadde vært psykisk syke.
– Det var skremmende, og det ble et annet legebesøk enn jeg hadde tenkt. Legen henviste meg til psykolog. Der fikk jeg starte med en gang, og det tok ikke lang tid før jeg begynte med antidepressiva.
– Hva sa folk rundt deg?
– Jeg ble tatt godt imot av de som stod rundt meg. Pappa sa noe om åpenhet. Jeg kjente på skammen over at jeg ikke lenger var normal. Han sa: «Du er heldig som får snakke med psykolog. Det burde alle mennesker få gjøre.» Han ville også ringe til storfamilien og til skolen.
– Hvordan reagerte du på det?
– Jeg ble livredd. Samtidig var det trygt at noen tok grep, så jeg sa ja. Hvis de som sto rundt meg visste, kunne jeg være meg selv sammen med dem – uten maske. Det føltes godt. Jeg kom meg på skolen raskt, men trengte av og til en sykemelding når det var som svartest.
Psykologen hjalp ungjenta til å snakke seg gjennom oppvekst, foreldre og henne selv.
– Hun tok tak i hvor jeg legger min verdi – om det er i det jeg gjør eller i den jeg er. Vi snakket mye om identitet. Hun plukket meg fra hverandre og satte meg sammen igjen. Det var en opplevelses av å miste meg selv fullstendig. Det huset som var meg hadde rast og skulle bygges opp igjen. Men noen biter måtte skiftes ut. Det var en slitsom tid. Jeg gikk jevnlig til lege og hver uke til psykolog.
Viktige venner
Vennene til Hilde tok det fint.
– De nærmeste slapp jeg inn. Til dem sa jeg at jeg fikk profesjonell hjelp, så de skulle fortsette å være bare venner. Det var de gode til. Jeg holdt sammen med dem, selv om jeg av og til måtte trekke meg tilbake for å gråte. Da hadde jeg noen skuldre å gråte på. Andre ganger hadde jeg gode dager, uten at de tenkte at nå var jeg frisk. Det var også fint at de kunne tøyse med meg og si for eksempel: «Har du tatt litt for mye antidepressiva?»
Tro på spill
Oppi alt dette begynte troen å bli vanskelig. Folk rundt henne forbandt henne med å være kristen; blant annet som leder i Laget.
– Jeg kjente på at jeg egentlig ikke trodde, at jeg tenkte at religion er et uttrykk for menneskers behov for at det skal være noe mer. En måte å forstå hvor man kommer fra, hva som er meningen med livet. Behovet for religion er det samme, uansett hvor du er født. Så det er tilfeldig at man blir kristen, tenkte jeg. Etter hvert ble det tydelig for meg at jeg ikke lenger trodde. Skulle jeg fortsette å late som, ble det som å gå med en maske. Jeg kjente behov for å fortelle at jeg ikke lenger trodde – spesielt til pappa.
– En ettermiddag ble han med ned på rommet mitt. Jeg hadde grudd meg skikkelig, for var det noe som betød noe for ham og mamma, var det at vi barna skulle ha en tro.
Hilde sa:
«Pappa, jeg er ikke kristen mer, så jeg trenger at dere vet det.»
– Da svarte han med å spørre om han kunne fortelle om døperen Johannes. Han fortalte en historie jeg ikke hadde bitt meg merke i før; om at til tross for alt døperen Johannes hadde opplevd med Jesus, begynte han å tvile da han ble satt i fengsel. Han kalte til seg to disipler og spurte om de kunne gå til Jesus for ham og spørre om han virkelig «var den som skulle komme». Det gjorde de. Jesus ga et svar de kunne gå tilbake med, og Johannes trengte ikke tvile.
– Pappa sa: «Nå tviler du, og du er forhindret fra å spørre fordi du ikke tror på ham. Men hvis jeg kan få lov, vil jeg gå til Jesus for deg. Nå tror jeg du skal bruke tid på å bli frisk. Jeg kan tro for deg nå. Så håper jeg at jeg kan komme tilbake med et svar som gjør at du kan begynne å tro igjen.»
Hilde sa ja til det tilbudet fordi hun opplevde å bli tatt på alvor.
– Det føltes trygt at han skulle gå til Jesus for meg. Det var noe brutalt ved å kutte den snora som alltid hadde holdt meg oppe. Det var heftig. At han skulle tro for meg var fint. Jeg var fritatt.
Sa fra seg lederverv
Så fortalte hun om troen som var borte til vennene sine, sa fra seg lederverv – og fortsatte å være i miljøet.
Hilde hadde også vært aktiv i Storsalen – på G2-gudstjenester. Hun fortsatte å gå dit, selv om hun ble sittende under trosbekjennelsen og når nattverden ble feiret.
– Men det var allikevel godt å være der. Og jeg var ærlig om manglende tro. Mange sa at de ba for meg, og det kunne de bare gjøre. Jeg opplevde det som omsorg.
Én person, Marianne Smedsrud i Storsalen, ble særlig viktig for veien tilbake. De to hadde mange samtaler.
Da påsken nærmet seg den våren Hilde gikk i 3. klasse, kjente hun at noen perioder ble gode. Hun begynte å kjenne på ny livsglede.
– 1.påskedag i Storsalen gikk jeg til nattverd igjen. Og jeg reiste meg og deltok i trosbekjennelsen, forteller hun.
– Hva hadde skjedd?
– Jeg vet ikke, det bare ble sånn. En broket vei tilbake begynte.
Til alt overmål hadde hun søkt seg til bibelskolen i Grimstad etter videregående. Hun hadde skrevet i søknaden at hun ikke visste om hun var kristen.
– Rektor ringte alle søkerne. Han sa at det ikke var noe problem.
Bibelskoleåret ble fint på mange måter. Jeg hadde landet trosmessig da jeg kom dit. Så var det stor vekt på å bli kjent med de på linjen. Jeg fortalte om sykdommen. Jeg gikk fortsatt på medisiner, og fikk et tilbakefall den vinteren der det var ganske mørkt.
Studier og jobb
Siden, gjennom teologistudier på Menighetsfakultetet og jobb, har Hilde vært ganske frisk.
– Når jeg periodevis har kjent på slitenhet og mørke tanker, tar jeg grep.
– Hvordan bruker du erfaringene dine nå?
– Konfirmantene har en ti minutters samtale med meg. Da forsøker jeg å få tak i hvem de er, og hvordan de har det. Min erfaring har formet meg i måten jeg møter dem på. Noen velger å fortelle om vanskelige ting. Da er jeg ikke redd for å gå inn i det. Jeg tror jeg tåler at livet ikke er greit – over tid. Jeg er ikke der at jeg skal fikse de som ikke har det så bra, slik at de kan bli glade igjen. Jeg tåler å gå ved siden av noen som har det kjipt. Jeg tror egne erfaringer har gjort meg til en bedre samtalepartner.
Sammen
I februar fylte faren hennes 70 år. Da talte Hilde og fortalte om samtalen deres den gangen troen forsvant.
– Hvorfor gjorde du det?
– Fordi jeg synes det er en illustrerende fortelling om hvordan pappa har vært og er. Han har vært klok og god til å gi meg rom.
– Ble han glad?
– Ja. Opplevelsen av å fortelle og bli møtt på den måten, har gjort en del med min opplevelse av å tro. Tro er ikke noe man gjør alene. Det lærte jeg. I våre sammenhenger handler det om å bære barna til dåpen. Og i perioder trenger vi å bli båret på nytt. Tro er ikke noe man gjør alene. Det gjør man sammen med andre.
