Bibelen har fulgt Dylan hele veien

Han inspirerte med sine sanger og ga stemme til en hel ungdomsgenerasjon på 60– og 70-tallet. Så gikk Bob Dylan hen og ble kristen, til sjokk og skuffelse for mange. 40 år etter plateutgivelsen Slow Train Coming ser vi på hvordan Bibelen har fulgt Dylan gjennom hele karrieren.

Tekst Per Arne Gjerdi

I slutten av april er det 40 år siden Bob Dylan gikk i studio for å spille inn et album som skulle komme til å sjokkere og skuffe både tilhengere og musikkritikere.

Slow Train Coming ble utgitt 20. august 1979, og nyheten spredte seg raskt: Bob Dylan er blitt kristen! «Det er en mann oppe på et kors, og han er blitt korsfestet for deg. Tro på hans makt, det er omtrent alt du trenger å gjøre», sang Dylan, og forkynte at Jesus kommer snart tilbake. Det gjaldt å være rede.

Hva hadde skjedd? 

Utallige bøker er skrevet om Bob Dylan, og noen dykker dypere ned i hva som skjedde i den såkalte gospelperioden hans enn andre. Mange peker på at albumet Street-Legal i 1978 ga et forvarsel om det som skulle komme; først Slow Train Coming, så Saved, med Dylan forvandlet til gospelartist og kompromissløs svovelpredikant. Etter utgivelsen Shot of Love, og en lang turné i 1981, ble det nokså stille rundt ham, fram til utgivelsen Infidels i 1983.

Rockhistorikeren Clinton Heylin er blant dem som har skrevet mest omfattende om Dylan, blant annet biografien Behind the Shades. I sin nyeste Dylan-bok, Trouble In Mind, utforsker han hva som hendte nettopp i de intense gospelårene. 

Dylan har selv fortalt om en hendelse 17. november 1978: Det gikk mot slutten av konserten han holdt i San Diego i California. Han var slett ikke i form, men hadde tvunget seg selv til å gjennomføre. Noen i salen kastet et lite sølvkors til ham. Normalt pleide han ikke å plukke opp ting som ble slengt opp til ham på scenen. Men det gjorde han denne kvelden, og puttet korset i lommen. Før konserten neste dag, i Arizona, følte han seg enda dårligere. Han kjente på at han trengte noe, men visste ikke hva. Så fant han korset i lommen. På konserten en uke senere i Fort Worth, Texas, bar han kors rundt halsen.

Født-påny-opplevelse

Heylin gjengir hva Dylan i november 1980 fortalte til musikkskribenten Robert Hilburn om opplevelsen på hotellrommet i Arizona: «Det var et nærvær i rommet som ikke kunne ha vært noen andre enn Jesus … Jeg hadde virkelig en født-påny-opplevelse, hvis du vil kalle det det.» Dylan formulerte seg annerledes til en annen journalist samme år: «Jesus la hånden sin på meg. Det var en fysisk greie. Jeg følte det. Jeg følte det over hele meg.» 

Heylin har sagt at han ikke ser på gospelperioden som en fase, men snarere som ett av mange lag i Dylans mangfoldige karriere.

Den radikale omvendelsen og sangene han skapte ved overgangen til 80-tallet kan heller ikke isoleres fra det faktum at han som låtskriver har hentet temaer og bilder fra Bibelen gjennom hele karrieren sin. 

---

Agenda 3:16 har møtt tre Dylan-entusiaster som forteller hvorfor den snart  78 år gamle amerikanske artisten fortsetter  å fascinere. En av dem er Sven Aasmundtveit:

---

Det var noe med musikken og stilen som traff meg voldsomt.

Sven Aasmundtveit

– Første gang jeg fikk en forhold til Bob Dylan, hadde det ingenting å gjøre med det religiøse aspektet. Det var i forbindelse med Blood on the tracks. Jeg skjønte ingenting av tekstene, men det var noe med musikken og stilen som traff meg voldsomt, sier Sven Aasmundtveit, som med tiden er blitt mer enn gjennomsnittlig interessert i Dylan.

Aasmundtveit har vært pastor i Lørenskog Frikirke, og senere rektor ved Frikirkens Studiesenter. I dag er 63-åringen forfatter og salmedikter, men bruker fremfor alt tiden sin til å male ikoner. 

Som ung på 70-tallet tilhørte han rebellene i Frikirken hjemme i Fredrikstad, og var ofte å se og høre syngende med gitar – og langt hår.

– Populære gospelartister som Evie og Curt & Roland traff meg aldri musikalsk. Derimot ble Barry McGuire og Larry Norman, og en del andre i samme gate, i stor grad den åndelige føden min, forteller Aasmundtveit, der vi sitter hjemme hos ham i Løvenstad, nord-øst for Oslo.

Aldri juks og lettvint

Han husker at han på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet hadde en beundring for Dylan. 

– Men det var noe med de folka som dyrket ham, språket hans og kulheten hans, som jeg ikke hadde spesielt sans for. Noen av miljøene som omfavnet Dylan sto ideologisk langt unna meg, og var til dels nokså destruktive med sin ironi og surrealisme, minnes Aasmundtveit. 

– Samtidig ser jeg nå i ettertid at Dylan på 60-tallet hadde masse kristne og religiøse referanser, som til dels ble neglisjert den gangen. 

– Hva er det med Dylan som fascinerer?

– Han har så stor integritet i det han gjør og står for. Når jeg hører sangene til Dylan, er det aldri juks eller lettvinte løsninger. Han har en annen dybde og kvalitet enn andre. Det som også er så spesielt med Dylan, er hvordan han stadig forandrer seg musikalsk og uttrykksmessig, sier Aaasmundtveit, og peker på hvor konsentrert vi ser dette fra midten av 70-tallet: 

– På Blood on the tracks (1975) gjenerobret Dylan det enkle og akustiske, før han på Desire (1976) har et veldig jødisk uttrykk, og så er han fullstendig over i gospel på Saved (1980). Han tar essensen av disse uttrykkene og gjør det til sitt eget. For ikke å snakke om Basement Tapes (1975), der han skaper det som i dag kalles americana, som er tradisjonsmusikk kombinert med rock. Noen få år tidligere tok han countrymusikken fullstendig på kornet med Nashville Skyline (1969).

Når jeg hører sangene til Dylan, er det aldri juks eller lettvinte løsninger. Han har en annen dybde og kvalitet enn andre.

Sven Aasmundtveit

Kom inn i en refleksjon

– Husker du hva du tenkte da du høsten 1979 hørte Slow Train Coming?

– Jeg tenkte bare at det var kjempestort. På Slow Train Coming hadde han jo ikke det direkte språket jeg var vant til fra kristne artister, og som ble tydelig på Saved. På førstnevnte brukte han fortsatt i stor grad bildespråket sitt, som taler til intellektet og det analytiske, mens på Saved sa det pang. Konsertmessig tok han denne gospelgreia helt til sin ytterkant, inspirert av de amerikanske sørstats-baptistene og deres type forkynnelse. 

– Var Dylan selv blitt eksponert for vekkelsespredikanter i oppveksten?

– Ja. Han var jødisk konfirmert. Men det sies at han som ung fløy rundt på vekkelsesmøtene der han bodde. Jeg kan tenke meg at han var fascinert av intensiteten i det han hørte og opplevde. Det er noe genuint der, som vi også finner i lekmannsbevegelsen her i Norge. Pinsevennenes og bedehusenes musikk har jo noe av den samme røffheten over seg som den gamle, opprinnelige rocken, mener Aasmundtveit.  

– Dylans gospelperiode var kort og intens, og han var tydelig inspirert av bøker om Jesu gjenkomst og en del spekulative ting. Jeg tror kanskje han i etterkant kom inn i en refleksjon. Det gjør også mange andre etter å ha vært med i intense miljøer, når de ser at det er ting som må justeres i forhold til det virkelige livet. På albumet Infidels speiler han en dypere refleksjon rundt tro, anfektelse og det å stå i en kamp.

Dylan-messe

Aasmundtveit har siden 90-tallet vært aktivt med i utviklingen og fremføringen av en norsk Bob Dylan-messe. Det er en gudstjeneste med liturgi, band og sangere, bygget opp omkring sanger fra hele Dylans produksjon. 60-tallets klassikere som «The Times They Are A’Changing» og «I Shall Be Released», 70-tallets «Knockin’ On Heavens Door» og 90-tallets «Make You Feel My Love», og kun tre sanger fra gospelperioden, har fått norsk språkdrakt.  

– De kristne og religiøse referansene er så mange i hele Dylans produksjon, og når du setter sangene inn i en gudstjenestelig ramme, gir det også en tolkningsramme, sier Aasmundtveit. 

– Det har vært viktig for meg å gjengi Dylan så riktig som mulig, ut fra hvordan jeg leser ham. Det var da jeg begynte å oversette Dylan, at jeg begynte å skjønne ham. Mange mener det ikke går an å oversette ham. Men selv Dylan er veldig fri i bruken av sine egne tekster, og i konsertene hender det han legger inn nye formuleringer i kjente sanger. 

– Hva slags reaksjoner har dere fått på messen?

– Det er tre kategorier mennesker som kommer på disse messene, som foregår i kirker. Det er vanlige gudstjenestefolk som har hørt om Dylan, men ikke har noe inngående kjennskap til ham. Så har du de med en kristen bakgrunn som har et forhold til Dylan. Og så har du de som kommer fordi det er Dylan, men som ikke har noe forhold til kirken. Vi får bare positive tilbakemeldinger, sier Aasmundtveit. 

Han setter ikke minst pris på responsen fra folk som ikke kjente Dylan fra før, men som opplever at tekstene taler til dem. 

– Dylan er så god til å bruke bilder, og satt inn i denne sammenhengen, taler det sterkt til folk. 

På albumet Infidels speiler han en dypere refleksjon rundt tro, anfektelse og det å stå i en kamp.

Sven Aasmundtveit

Forkynnelse og kunst

Aasmundtveit mener det er viktig å kunne skjelne mellom kristen forkynnelse og det å drive med kunstneriske uttrykk som kristen. 

– Selv skriver jeg salmer og sanger, og opplever at mitt kall er å være forkynner, mer enn å være kunstner. Folk som er tydelige kristne artister ønsker vel også å forkynne til oppbyggelse. Et kunstnerisk uttrykk maner mer til refleksjon, og til en annen type stimuli. Hver og en må gjøre det de kjenner er rett, sier Aasmundtveit og utdyper:

– Når Dylan i en sang gir uttrykk for tvil knyttet til det å være et menneske i verden, så er det helt legitimt. Men hvis jeg som predikant holder en tale, er mitt kall å forkynne Guds ord, ikke mine egne greier. Det ene utelukker ikke det andre, men det er to forskjellige innfallsvinkler, som må bedømmes på ulike måter. 

– Du er opptatt av Dylan som kunstner, som treffer deg med sine sanger. Er det likevel interessant hvorvidt han identifiserer seg som kristen?

– Det er absolutt interessant – for Dylan selv, svarer Aasmundtveit og smiler. 

– Da jeg var ung kunne det vært fint at Dylan sto frem som en tydelig kristen. Det kunne bygget min egen identitet, fordi han er så betydningsfull for meg. Vi har så lett for å sette mennesker i bås – for vår egen del. Identifikasjonsmarkører er viktige, men vi trenger også folk som kan hjelpe oss å reflektere.

---

Fakta om Bob Dylan

• Sanger, musiker, låtskriver, forfatter og billedkunstner
• Født 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota, USA
• Het opprinnelig Robert Allen Zimmerman
• Debuterte med albumet Bob Dylan i 1962, men fikk sitt gjennombrudd året etter med The Freewheelin’ Bob Dylan, som åpner med «Blowin’ in the wind»  
• Har utgitt 39 studioalbum, samt en rekke live- og samlealbum. The Bootleg Series, i alt 14 utgivelser siden 1991, inneholder en mengde tidligere uutgitt materiale

---

Hovedsaken om Bob Dylan, som denne teksten er et utdrag av, stod på trykk i nummer 2/2019. Agenda 3:16 fyller 20 år i januar, og vi vil i tiden fremover publisere saker som har skapt mye engasjement blant leserne.

---