– Det verste var uverdigheten

– Jeg har ikke noe naturlig forhold til alkohol som et middel til glede, sier Laila Riksaasen Dahl. Etter å ha vokst opp i et hjem preget av alkoholmisbruk, sitter det i ryggmargen å være avholds. 

Tekst: Per Arne Gjerdi

Laila Riksaasen Dahl, tidligere biskop i Tunsberg, er født i Oslo i 1947. Der vokste hun opp i Thorvald Meyers gate, med mor og far, en tvillingsøster og en storebror. 

– Selv om ikke alt i en familie med alkoholmisbruk nødvendigvis er svart, blir alle preget av den usikkerheten som misbrukeren skaper. De bærer også sorgen over at det alltid er noe som kommer før alt annet, nemlig flaska. Selv om misbrukeren er aldri så glad i kona og barna, så er det en ting som har førsteprioritet. Det er typisk for alkoholikerhjem, sier Laila. 

– Mor var en søyle i verden. En veldig tålmodig og lidende søyle. Hun tok ikke grep, men hun holdt ut med sin mann som drakk. Hun holdt tilværelsen sammen. 

Mor var en søyle i verden. En veldig tålmodig og lidende søyle.

Mye kjærlighet hjemme

– Mor og far var glad i hverandre, og det var veldig mye kjærlighet hjemme hos oss. Jeg tenker at det sannsynligvis reddet oss ungene.

– Var faren din i jobb?

– Ja, han gikk på jobb i bakrus, og kjørte i lastebil i 40 år i Oslo. 

– Da visste kanskje ikke alle at han drakk?

– Jo, alle visste det. Også store byer har landsbyer. Alle kunne se at han drakk. Han gikk på jobb, uansett hvilken form han var i. Han var veldig pliktoppfyllende, og tok ansvar for familien sin så langt han kunne. Så det er mye positivt å si om hjemmet vårt, og om ham. For han var veldig snill, og aldri voldelig.

Uverdigheten var verst

– Søsteren min og jeg har snakket om det nå i ettertid: Vi opplevde ikke vold, men hva var da det verste med en far som drakk? Jo, det var uverdigheten, det å se en av foreldrene sine så uverdig som fulle folk er. Vi gikk jo på nåler, og måtte hele tiden passe på at han kom seg til arrangementer og tilstelninger, forteller Laila. 

– Far klarte seg så lenge han var på jobb. Men når han kom hjem, var han allerede full. Vel å merke hvis han hadde penger. Det sier noe om hvilken rolle alkoholens tilgjengelighet spiller. Vi levde nok i det som i dag kalles barnefattigdom. Men uverdigheten var det verste. 

– Ble du plaget på skolen på grunn av dette?

– Nei, ingen ble plaget på grunn av slikt, for det var ganske utbredt i arbeiderstrøk på 50-tallet. Dessuten var vi skoleflinke, for å si det som det er, smiler Laila. 

– Det ga oss en sosial oppdrift. Det ser vi nå i ettertid. Vi skulle vise at vi var flinke. For det var vi altså. Alle tre søsknene. 

Større åpenhet nå

Laila Riksaasen Dahl har nylig bidratt med sin historie i Unni Ranheims bok Det begynner å ligne et liv… , som handler om nettopp pårørende til rusavhengige.

Oppveksten med en rusavhengig far har også skapt et engasjement hos henne når det gjelder alkoholens rolle og skadevirkninger i samfunnet.  

– Folk er så uvitende om hva tilgjengelighet betyr, sier hun. 

– All forskning viser en sammenheng mellom økt tilgjengelighet og økte alkohol-skader. Det andre som engasjerer meg i dette er at vi må se alle dem som står rundt og berøres av misbrukerne. Heldigvis har det blitt større åpenhet om dette nå, og det er ikke lenger fullt så skamfullt å være pårørende til rusavhengige.

Avholds i solidaritet

– Sa du tidlig nei til alkohol selv?

 – Ja, jeg har rett og slett aversjon, og har ikke noe naturlig forhold til alkohol som et middel noen har glede av. Så sant det fins én unge i verden som lider på grunn av noens alkoholmisbruk, bør vi alle avstå. Det sitter i ryggmargen min. Jeg må jo tåle at andre ser det annerledes, men for meg er alkohol en gift. Jeg er avholds i solidaritet med dem som lider – både misbrukerne og de som står rundt dem. 

 – Flagget du dette også som prest og biskop?

– Ja, alle skjønner at det ikke nytter å by meg på alkohol. Jeg sier ikke til folk at de bør gjøre som meg. De må bestemme selv. 

– Hva tenker du om den liberalisering som har skjedd?

– Jeg har et enkelt syn på det. Liberalisering betyr økt tilgjengelighet. Jeg synes ikke alkohol skal være lett å få tak i. Jeg synes ikke det skal være i dagligvarebutikker. Og det er klart jeg ikke jublet da Nittedal, der jeg bor, fikk eget vinmonopol. Samtidig ser jeg jo at i denne skapte verden kan det meste både brukes og misbrukes. Men når du vet hva det er å bli rammet av misbruket, gleder du deg ikke over bruket. Sånn er det for meg. 

Når du vet hva det er å bli rammet av misbruket, gleder du deg ikke over bruket. Sånn er det for meg. 

Ødelagte liv

– Mange vil si de nyter alkohol med måte, og har god kontroll?

– Jeg er jo glad for enhver som håndterer sitt liv på en god måte. Men det er de som ikke gjør det som opptar meg. De fins i alle samfunnsklasser, på kryss og tvers. Jeg sitter i landsrådet til Anonyme Alkoholikere, og gjennom det engasjementet treffer jeg hele skalaen av de tørrlagte. De forteller om liv som ble ødelagt på en helt annen måte enn min far opplevde det.  

– Bør kirken og kristne miljøer være en alkoholfri sone?

– Ja, jeg mener faktisk at så lenge det fins mennesker med alkoholproblemer, bør kirken være en alkoholfri sone.

Jesus og vin

– Hva sier du til dem som mener at nattverdvinen må inneholde alkohol for
å være bibelsk?

– Jeg studerte kjemi før jeg studerte teologi, så jeg vet hva alkohol er. Så selv om jeg ønsker å respektere de som mener at elementene i nattverden må være slik og slik, synes jeg at kravet om alkoholholdig nattverdvin er en forkjært innfallsvinkel til det å hengi seg til Gud, sier biskopen og legger til:

– Jeg tror at Jesus i dag ville ha gjort vin til vann.

– Hva mener du?

– Det første tegn Jesus gjorde, i bryllupet i Kanaan, var å gjøre vann til vin. Det bruker folk som argument. Da sier jeg at jeg vet ikke mye om Josef, men alkoholiker var han ikke. For hadde han vært det, ville ikke Jesus gjort vann til vin. 

Prøve én utgave av Agenda 3:16 gratis her. (trykk på bildet under)