Søstre aktuelle på hver sin arena

Skrevet av Kristina Hvarnes Andersen

Sanger Hilde Svela sier hun aldri hadde turt å gjøre som lillesøsteren Marianne Engebretsen – å delta i konkurransen The Voice. Samtidig synes hun det er litt av et vågestykke hun selv har kastet seg ut på denne våren.

Mange kjenner Hilde Svela fra hennes CD-utgivelser eller konserter hun har holdt både på egenhånd og med korene Oslo Gospel Choir og Kor de Ville. Tusenvis av TV-seere fikk også øynene opp for Marianne Engebretsen da hun imponerte med sin stemme og musikalitet på blind audition på sangtalent-konseptet The Voice. Men det er ikke like kjent at disse to er søsken. 
– Vi er «feriesøstre», sier Hilde som er 13 år eldre enn Marianne, og derfor flyttet hjemmefra allerede da lillesøsteren var fem år. 
Det er ikke så ofte de møtes, men nå har Marianne tatt turen fra Oslo til søsterens hjem på Klepp i Rogaland. Marianne har nettopp fått høre en av sangene som skal med på Hildes nye CD. Søstrene skal nemlig synge duett på denne, og nå har de så vidt fått øvet litt sammen.
– Den er kanonfin. Hilde skriver nydelige låter, skryter Marianne.
– Takk, du er snill, svarer Hilde og smiler til søsteren som sitter ved siden av henne i sofaen.
I dag skal de være sammen hele dagen. På planen står både sangøvelse, intervju med Agenda 3:16, frisørbesøk og fotografering ved havet.

Synger inn i stuene
Søstrene er svært travle generelt denne våren. Trebarnsmoren Hilde jobber som musikklærer på ungdomsskolen, har konserterer og ulike frilansoppdrag som sanger og instruktør. Og innspillingen av et nytt album tar selvsagt mye tid. Lanseringen skjer i forbindelse med konserten hun skal ha på Normisjons generalforsamling i Grimstad til sommeren.

Marianne og mannen Thomas tar begge masterstudier ved Musikkonservatoriet i Kristiansand, selv om de bor i Oslo.
– Studiet er veldig utøvende, og vi har undervisning i Kristiansand kun én dag annenhver uke, forklarer Marianne. 
I likhet med søsteren lager hun egen musikk, og har diverse frilansoppdrag. De siste fire årene har hun også vært dirigent for koret Mosaic, som øver i Storsalen menighet i Oslo. Men det som har tatt det meste av tiden hennes nå er helt klart deltagelsen i TV2-programmet The Voice.
– Det er gjerne tolv timer i strekk med øving og annet program, forteller Marianne.

– Hvorfor ønsket du å være med på The Voice?
– Det er fordi du får synge inn i stuene til veldig, veldig mange. Jeg har holdt på lenge, og gitt ut musikk selv, så dette er ikke starten for meg, men kanskje et springbrett videre. Etter at blind audition ble vist på TV er det en haug med folk som har respondert, som kanskje aldri har hørt meg synge tidligere. Når jeg har konserter når jeg et visst antall mennesker. Men nå har jeg sjansen til å nå lenger. Og jeg håper det gir meg andre muligheter og at det åpner dører, svarer 27-åringen.

Jeg var redd mentorene ikke skulle forstå greia mi, og bare synes det var rart.» Marianne Engebretsen

 
Egne versjoner
The Voice-konseptet går ut på at fire mentorer skal velge hvilke sangere de ønsker å ha på sitt lag uten å se dem først, kun høre dem synge. Derfor sitter mentorene med ryggen til når deltagerne begynner å synge. Alle mentorene får åtte deltagere hver, som så skal elimineres ned til fire etter at de har konkurrert i sangdueller. Deretter skal seerne velge hvem av de siste 16 deltakerne som går til topps. Vinneren får platekontrakt med Universal og en bil. Direktesendingene der seerne avgjør sendes nå i mai.

– Du lager musikk selv, får du vist noe av det i The Voice?
– Nei, konseptet er annerledes, så jeg bruker ikke egne låter.
– Men du lager det jo til ditt eget, skyter Hilde inn.
Marianne setter pris på søsterens skussmål, og sier hun er veldig bevisst på å lage sine egne versjoner. Det gjorde hun allerede fra start, da hun sang Coldplays «Magic» på blind audition.
– Jeg var redd mentorene ikke skulle forstå greia mi, og bare synes det var rart, sier Marianne.
Men det tok ikke lang ting før både en, to, tre og til slutt alle fire mentorene trykket på «jeg velger deg»-knappen og snudde seg for stemmen til Marianne.

– Jeg er nervøs
– Kunne du tenkt deg å delta på noe slikt, Hilde?
– Nei, kommer det kontant fra storesøster.
– Hun er mye modigere enn meg. Jeg beundrer at hun tør. Hun har jo grunn til det og, men fallhøyden er stor, sier Hilde videre, før hun tenker seg litt om, og fortsetter:
– Men det er et stort vågestykke for meg også, å komme med en ny CD der jeg skal gi mye mer av meg selv.
Det er sju år siden forrige CD, og på de to CDene hun har gitt ut tidligere har hun ikke selv vært produsent. 
– Nå produserer jeg alt selv, og det er litt skummelt. Jeg må stole på meg selv, at jeg har det som trengs og at det jeg har kan være smakfullt for lytterne. Jeg kunne hatt en annen produsent, men samtidig vet jeg jo også veldig godt hvordan jeg vil ha det og hvordan det skal låte. 
– Uff, jeg er litt nervøs, innrømmer Hilde, samtidig som hun forteller at hun har lengtet etter å gi ut denne CDen, og at hun stortrives med å være kreativ musikalsk sett. Nesten alle sangene på den nye CDen har hun laget selv.

«Det er mange som sier de blir trøstet av å høre musikken min.»Hilde Svela

 ​

Kor og vafler på senga
Søstrene vokste opp i et musikalsk hjem på Randaberg.
– Jeg husker at Hilde og broren vår alltid spilte og sang hjemme, og far spilte piano når jeg skulle legge meg, forteller Marianne.
Foreldrene driver kor, og Hilde forteller at koret pleide å komme hjem til dem etter øvelsen og at det da ble vafler på senga for henne.

Selv om Marianne skal synge duett med søsteren på en av de nye sangene, har de i utgangspunktet ulik stil. 
– Sangene på min nye CD vil ha et akustisk preg, med innslag fra både salmer, keltisk-irsk musikk og viser, forteller Hilde.
Mariannes stil kommer inn under kategorien popmusikk.
– Det er på en merkelig måte veldig personlig å holde på med musikk. Samtidig er det kjekt at man kan leke med det. Det betyr veldig mye for meg, sier Marianne.
– Hva ønsker du med musikken din?
– Jeg håper at folk kan bli berørt av musikken. Jeg har jo lyst til at folk kan få glimt av noe større, et håp, eller bli oppmuntra. At de får en god opplevelse.

Drivkraften
For Hilde er det viktigste med musikken å formidle håp, trøst, glede og oppmuntring, 
– Min drivkraft er at jeg kan synge om noe som ikke handler om meg selv, men det å få synge om en himmel over livet. Å bruke musikken til å male Jesus og håpet med toner, det er min største drivkraft. Dette tror jeg på og erfarer som det viktigste i livet mitt, og jeg vil gjerne nå andre med at himmelen er en realitet, sier Hilde.

Frimodigheten henter hun i troen på at Gud kan bruke henne.
– En kan alltid føle at det er noe en ikke har, noe som skulle vært bedre. Men så kan jeg gå med det lille jeg har, og Gud kan bruke det. Det gjør at jeg tør. Jeg føler at det hadde vært tomt om jeg ikke hadde hatt det perspektivet. Å gi folk gode opplevelser er viktig, men jeg kjenner at når budskapet kan ha evighetsbetydning gir det meg større frimodighet.  Jeg ønsker å formidle evige verdier som holder i en krevende, rotløs og forvirret tid. Alle har sine kamper og det kan være vanskelig å orientere seg og finne frem. Så jeg håper at Gud gjennom sangene mine kan gi av sin fred og kjærlighet inn i menneskers liv, og være med på å sette kursen i riktig retning.

Kvinne fikk trøst
– Får du tilbakemeldinger som viser at musikken din virker på denne måten?
– Ja, det er mange som sier de blir trøstet av å høre musikken min, sier Hilde.
– Det får jeg også høre, at folk finner trøst i Hildes sanger, bekrefter søsteren. 
Hilde fikk blant annet høre om en kvinne som hadde mistet et barn og hadde det veldig tøft på tiårsdagen etter at barnet døde. 
– Hun satte seg i bilen fortvila, og måtte bare komme seg ut. Hun forsøkte å få bilradioen til å virke, og da hun endelig fikk radioen på, spilte de sangen min: «I skyggen av Guds vinger». Da sangen var ferdig, sluttet radioen å virke igjen. Men da hadde sangen fått være til trøst for denne kvinnen.
– Så kult å bli brukt sånn, sier lillesøsteren.

Hilde ser på klokka, og ser at frisørtimen på Bryne nærmer seg med stormskritt.Søstrene kler på seg og går til bilen. Agenda 3:16får henge på.
– Vi har fått sponset frisørtime til og med, sier Hilde.
Hår og sminke skal fikses før fotografering.
– Vi skal ta pressebilder og bilder til CD-coveret, forklarer Hilde.
Fotograf er mannen hennes, Sigurd.
I et moderne stort frisørlokale på Bryne er frisørene klare til å ta imot de litt forsinka kundene.
Helene, Hildes datter på 6 år, er også med.
– Hun vil bli frisør når hun blir stor, forteller moren, og Helene smiler fornøyd. Helene fikk forresten en sang i gave fra tante Marianne da hun ble døpt. «Little Girl».
Hilde gir en plakatrull til datteren og sender henne bort til biblioteket like ved:
– Spør damen som sitter der om de kan henge den opp på tavla der.
Plakaten reklamerer for en konsert hun skal ha sammen med Beat for beat-saksofonist Frøydis Grorud.
Hildes venninne kommer innom frisørsalongen og sier hun kommer på konserten. Til Marianne sier hun:
– Jeg heier på deg!
Marianne smiler før hun putter i ørepropper for å høre mer på sangen hun skal synge på søsterens CD.

Lengter til havet
Noen timer senere møter vi søstrene igjen – i helt andre omgivelser. Fotoshooten skjer på Sele strand og Ølberg.

– Hvorfor ønsker dere å ta bilder ved havet?
– Vi er vokst opp ved sjøen, og det er som et fristed. Det er den plassen jeg lengter mest til. Jeg synes også sjøen er fin symbolsk sett, sier Hilde.

– Hvordan da?
– At livet er som havet, både med storm og stille vann. Og så handler det om å finne ei havn.
Hun synes omgivelsene matcher godt hennes musikk og det budskapet hun vil formidle.
I løpet av dagen har skyene stadig blitt færre, og kveldssola gir et vakkert lys på både havet, strandkanten og de aktuelle søstrene.