Et målrettet liv

Tekst Birgit Nersten Lopacki – publisert i Agenda 3:16 nr. 8/2016

– Troen er ingen sprint, det er en reise jeg gjør, sier Norges raskeste kvinne. Ezinne Okparaebo har norgesrekord både i 60, 100 og 200 meter.

– Livet hadde vært kjedelig om man ikke ville oppnå noe.

Det sier Norges raskeste kvinne som vant sitt første NM for elleve år siden etter kun et år med regelmessig trening. Ezinne Okparaebo har tatt pause fra dagens styrketrening og møter Agenda 3:16 på en kafé på Skøyen i Oslo. Ansiktet er levende og latteren sitter løst når Ezinne forteller om trening, tro og liv. OL i Rio ble hennes tredje OL, et mål hun jobbet mot i fire år. 

Et nytt hjemland

Ezinne er født i Nigeria og bodde sine første ni år i byen Owerri sør i landet. Det var vinter og kaldt da hun ni år gammel kom til Norge for første gang med mor og søsken gjennom familiegjenforening. Far bodde allerede i Norge. Ezinne hadde blitt forberedt på de kalde omgivelsene, men forteller at snøen var enda kaldere enn hun hadde trodd. Familien kom til Ammerud, en bydel i Oslo preget av mange ulike kulturer. 

– Det er jeg egentlig glad for, jeg følte ikke at jeg skilte meg så ut, sier Ezinne.

Niåringen syntes det var morsomt å flytte til et nytt land. Men kultursjokket var ikke til å unngå, selv om hun ikke skjønte at det var det som skjedde.

– Det var jo slik mange barn opplever det; det å tilpasse seg, få venner og føle tilhørighet. I starten var det litt vanskelig å fange opp de sosiale kodene, man føler seg kanskje ikke like kul som de andre. Ting som var viktig for andre, var ikke like viktig for meg og omvendt, sier hun.

Talent for løping

Det var på skolen Ezinnes løpetalent ble oppdaget. Ezinnes far saumfarte da Oslo for å finne en idrettsklubb hun kunne trene med og fant Bygdeungdomslaget Idrettslag (BUL) hvor en halvhjertet Ezinne var med i tre år før hun la friidretten på hylla. 

– Folk så at jeg hadde talent. Jeg gjorde det jo bra uten å legge ned mye trening i det. Både treneren min, foreldrene mine og vennene mine pushet meg til å satse på løpingen. Men jeg brant ikke for det, det var ingen lidenskap for meg, forteller Ezinne.

Et år etter at friidretten ble lagt på hylla, ble Ezinne utfordret til å være med på et løp for BUL av trener Unni Hetland. Der ble hun slått av jenter hun tidligere hadde vunnet over. 

– Jeg var ikke fornøyd i det hele tatt og begynte å grine. Det viser hvor mye jeg hadde lyst til dette, forteller sprinteren som da tok imot trener Unnis tilbud om regelmessig trening, tre ganger i uka. Under et år senere vant sprinteren sitt første NM og bestemte seg for å satse på løpingen for fullt.  

– Da jeg vant i NM fikk jeg virkelig gløden for det.

Drivkraften var og er konkurranseinstinktet.

– Jeg vil bli best i det jeg gjør; eller i alle fall så god som jeg kan bli, sier Ezinne som i starten av karrieren var mest opptatt av å knuse alle andre og vinne. 

– Men nå er fokuset å få ut potensialet mitt, gjøre det beste jeg kan og utføre ting korrekt. Det er selvsagt gøy å vinne, men jeg blir ikke like deprimert etter et løp om jeg ikke når målene mine, forteller hun og legger til at hun selvsagt blir lei seg, skuffet og sint når målene ikke er nådd, men at hun ikke kan ta så på vei for det.

– Samtidig skal det være blodig alvor når jeg konkurrerer, sier hun.

Elleve blank

– Du har vært med i elleve år. Hvor får du moti-vasjon fra?

– Årene har gått kjempefort… Alt for fort! Men jeg har jo endret meg ganske mye på de elleve årene. Man har det perspektivet at man satser fra OL til OL. Nå er det OL 2016 som gjelder. Da har jeg et mål. Det er lettere å satse og holde motivasjonen oppe når du vet at du oppnår noe konkret, svarer sprinteren. 

For selv med elleve år bak seg, har hun mål å strekke seg etter.

– Drømmen er å løpe under elleve blank på hundremeteren. Det hadde vært kjempegøy å få betalt for det arbeidet jeg legger ned i dette. 

I norsk målestokk er konkurranseløping og sprint en liten sport med et lite miljø. Men internasjonalt er den stor. Ezinne skulle ønske flere forstod hvor stor sporten faktisk er og dermed hvor hard konkurransen er.

– Når over 200 land deltar i et VM eller OL, er konkurransen skyhøy! Man må være presis i treningen og i det man gjør. Jeg vet ikke om folk ser hvordan vi lever. Kanskje noen tror det er glamorøst, men det er det ikke. Jeg er heldig som kan leve av det og ha det som jobben min. 

– Hvordan er det å jobbe så hardt for de få sekundene et løp varer?

– For min del så er det det ene løpet som betyr noe. Du har den ene sjansen til å få betalt for det arbeidet du har lagt ned i fire år. Det er ganske brutalt, sånn sett. Når jeg står i startblokka, da er… 

Ezinne stopper opp og smiler litt. 

– Da er det så mye følelser som går i deg, du er i kampmodus, du er nervøs, spent, redd og samtidig ikke redd. Det er bare så mye som skjer der og da. Masse adrenalin.

– Og når du lykkes og har fullført, er det verdens beste følelse, ler hun. 

Ingenting er umulig, vi kan gjøre alt så lenge vi er i Gud.

Ezinne Okparaebo

Dedikert til tro og idrett

– Det er ingen hemmelighet at du tror på Gud. Hva betyr troen for deg?

– Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, kommer det kontant fra Ezinne før hun svarer at den gir henne trygghet.

– Kan du bruke noe fra troslivet ditt inn i toppidretten eller fra toppidretten inn i troslivet?

– Troen er for min del ingen sprint, det er en reise jeg gjør og en modning der man vokser i sin kristne tro. For meg er det også viktig å være dedikert i troen. Det å være dedikert er nok likt i troen og idretten. Man må dedikere seg for det og gi litt innsats. Dessuten er både troen og idretten en livsstil. Troen er ikke noe jeg bare har på søndag i kirken, det er noe jeg har med meg hele tiden, akkurat som idretten. Og så har begge deler verdier som jeg tar med meg. 

Ezinne forteller at hun synes det er fascinerende å lese hvordan Jesus svarer på de spørsmålene han får. 

– Han er veldig klok. Det er jo ingen som kan være som Jesus, vi er jo bare mennesker. Men vi kan prøve å ligne ham, selv om vi alle har våre mangler og kommer til kort. Men hos Jesus ser vi hva vi kan strekke oss etter. Uansett hva vi gjør, er det viktig å være ydmyk i livet og til det vi gjør. 

Erfarer Gud

Ezinne opplever at Jesus snakker til henne gjennom samvittigheten og troen. 

– Jeg kan be over ting, og hvis jeg leser i Bibelen og lytter godt, tror jeg at jeg kan få svar. Mange tror kristendommen er veldig kjedelig, at du blir lagt bånd på. Men jeg opplever at jeg blir fornyet – at jeg får mer igjen. 

Hun har aldri tvilt på Guds eksistens. Den har hun erfart i eget liv. 

– Mye av det jeg har opplevd og hvordan ting har blitt, bekrefter Gud. Det er også derfor jeg sier at tro er en reise. Det handler om å finne ut hva som er rett for deg, hva du føler i ditt hjerte og la Jesus leve gjennom deg. Det finnes ingen fasitsvar på tro. Det viktigste er det livet Jesus har kalt deg til å leve.  

– Hvordan erfarer du Gud i livet ditt? 

– Det er jo ikke slik at jeg ber til Gud om å vinne et løp og så vinner jeg. Det er heller det at jeg kan be «Hjelp meg til å gjøre mitt beste og til å fokusere på det viktigste». Ikke bare i idretten, men i livet generelt. Jeg prøver å ikke ta de store avgjørelsene uten å ha Gud med meg i det. Og da får jeg en ro med meg når avgjørelsen er tatt. 

Noen ganger blir ikke avgjørelsene hun tar som hun hadde planlagt. 

– Men etter en tid ser jeg at jeg har lært noe også av det. Jeg er veldig sta, og ganske impulsiv. Så når jeg får et innfall som jeg har lyst til, kan jeg ofte gå for det uten å rådføre meg med noen, selv om det ikke er så bra for meg. Men nå prøver jeg å holde meg selv litt tilbake og sier til meg selv: gå litt tilbake, tenk, reflekter og be over det. Så kan du hoppe ut i det. 

Søndagsfri

Søndagene er Ezinnes fridag. Da bryter hun uka med en treningsfri dag og slapper helt av. 

– Treningsfri på søndag – henger det sammen med din kristne tro?

Ezinne ler høyt.

– Nei. Jeg vil bare bryte uka. Søndag er siste dagen i uka, og så begynner jeg på nytt på mandagen. Men det passer jo godt sammen. 

De søndagene hun kan, går Ezinne i kirka. Det siste året har hun funnet seg godt til rette i menigheten Intro. 

– Der er det en fest hver søndag med mye liv. Det passer meg veldig godt, sier hun, men innrømmer samtidig at hun også har late søndager hvor hun ikke har lyst til å gå i kirka. Da prøver hun å ha en stille stund for seg selv i stedet.

– Men menigheten er sosial og et sted å møte likesinnede som tror det samme som deg. 

Troen er ikke noe jeg bare har på søndag i kirka, det er noe jeg har med meg hele tiden, akkurat som idretten.

Ezinne Okparaebo

Serie-junkie

Søndagene slapper altså Ezinne av. Men ellers, da. Har hun egentlig tid til noe
annet enn å trene og konkurrere?

– Jada, svarer hun og ler igjen.

– Jeg er ikke helt «nerdy». Jeg har et helt vanlig liv. Men jeg legger ikke fra meg jobben når jeg er ferdig, slik mange andre kan det. Livet som toppidrettsutøver har jeg 24/7 ut fra hva jeg spiser og når jeg legger meg. Det er veldig mye disiplin i det å være toppidrettsutøver. 

Når hun har fri liker hun å slappe av og henge med venner og familie.

– Jeg liker «me time», som jeg kaller det. Da kobler jeg av med å sette på en TV-serie, drikke en kopp te, kose meg og få overskudd. Akkurat nå ser jeg på Roots. 

Ezinne avslører at hun elsker å se på serier. 

– Jeg er en serie-junkie, når jeg begynner å se på noe, har jeg ikke et liv. Da må jeg bare fullføre.  Det er litt dumt.

Lese bøker gjør hun også. Cecilia Samartin er en favoritt. Og den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, en sterk dame, feminist og dyktig forfatter skal vi tro Ezinne.

Ezinne Athletics

Ezinne har et spesielt engasjement for å gi unge jenter mulighet til å drive med friidrett. Statistikkene viser at det er svært få flerkulturelle jenter som er med i idrettsaktiviteter sammenlignet med gutter. For snart et år siden startet hun derfor opp Ezinne Athletics, et friidrettstilbud for jenter i Groruddalen der hun selv bor i Oslo. 

– Terskelen for å begynne med spesielt friidrett, er veldig høy for mange av disse jentene. Ezinne Athletics er for å gi noe tilbake. Jeg kan motivere og få flere jenter til å oppleve idrettsglede, og har muligheten for å gjøre det, så hvorfor ikke?

Ezinne har engasjert familien i hjertesaken sin. Søster og friidrettsutøver i tresteg Chiamaka Okparaebo er med som trener. Moren Juliet er daglig leder og holder alt gående, forteller Ezinne som også selv er med så ofte hun kan når hun er i Oslo. 

Ideen kom Ezinne på da hun satt hjemme hos foreldrene og funderte på hvorfor det ikke var et godt friidrettstilbud for jenter i Groruddalen. Veien fra idé til realitet var kort. 

– Jeg er sånn. Hvis jeg vil gjøre noe, så gjør jeg det. Og da skal jeg gjøre det bra. 

Moren var den første som fikk høre om ideen, og ble like gira som Ezinne selv. BUL ble en av Ezinnes samarbeidspartnere i prosjektet. Slik får talentfulle jenter som vil satse på friidretten en kanal inn i en klubb hvor de får god oppfølging. 

– Hvordan har dette året med Ezinne Athletics vært?

– Eventyrlig. Ting har gått veldig lett. Nå er det femti som er med – og mange står på venteliste. Vi må utvide og skaffe oss flere trenere. Det har vært veldig morsomt. 

«Alt makter jeg»

Intervjuet nærmer seg slutten. Noen spørsmål står igjen.

– Det viktigste i livet er…?

– At jeg er fornøyd med hvordan ting er der og da og har en ro over det jeg gjør. «Content», presiserer hun på engelsk. 

– At jeg står opp om morgenen og har et mål. Livet hadde vært kjedelig om man ikke ville oppnå noe, både personlig og karrieremessig. Det hadde vært veldig kjedelig!

– Og hva er målene dine fremover? 

– Det er jo en avgjørelse man må ta videre, skal man satse like hardt eller gjøre andre ting. Jeg har ikke tenkt jeg skal gi meg etter Rio, det hadde vært litt brått. Jeg har motivasjonen, er skadefri og synes det er morsomt. Den dagen jeg ikke har lyst til dette mer, så har jeg ikke lyst. Så lenge det går bra og jeg kan leve av det, er skadefri og trives med det – så fortsetter jeg.

Ezinne har et favorittbibelvers. Det står i Filipperne 4,13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»

– For meg handler det om at ingenting er umulig, vi kan gjøre alt så lenge vi er i Gud. Ikke legg begrensninger på deg selv. Ikke se ting som umulig, mulighetene er uendelige. Du må tørre å sikte høyt. Sammen med Gud går det bra uansett.