«Jesus-fyren» i Kaizers

Rune Solheim har vært med å skrive norsk rockehistorie med Kaizers Orchestra. På turneer med bandet, eller når han spiller med Salmer på pøbb, opplever trommeslageren at han er på et misjonsoppdrag. En radikal frelsesopplevelse i 2006 fikk gamle tros-glør til å flamme opp.

Tekst Olav Solvang / publisert i nummer 7, 2024

Rune Solheim kommer fra den lille bygda Husnes i Kvinnherad i Hordaland. Han er en av fem søsken. Selv om han som trettenåring begynte å spille trommer i kirkens Ten Sing-kor, så var det bede­huset som var hans andre hjem. Slik var det også for kameraten og bandkollegaen i Kaizers, Helge Risa – mannen med gassmaska som spiller pumpeorgel som om det skulle være det siste han gjorde her på jorda.

På turneer med ­Kaizers kommer vi ofte i samtaler med folk om både troen og livet.

Rune Solheim

– Det er viktig å ha en kristen venn i bandet. Helge og jeg har faste bønne­stunder sammen. På turneer med ­Kaizers kommer vi ofte i samtaler med folk om både troen og livet. Mange er veldig søkende, og jeg tror det er noe i musikken vår som er med på å vekke noe i dem.

Vokste opp med bibelhistorier

Det var ikke et bønnetema for ham at Kaizers første album i 2001 skulle ha et bibelsk tilsnitt. I hvert fall ikke at enkelte tekster kunne virke som de var skrevet av en svovelpredikant. I tittellåten «Ompa til du dør», hører vi om Sven Korner som dras mellom himmel og helvete. I «Bøn fra helvete», er den dystre beskjeden at «der nede kan sjøl ikkje Gud hørra oss når me ber». I låten «170» rettes en takk til Gud «for sanitetens personal».

I «Resistansen» ropes det flere ganger «Halleluja». Etterfulgt av låten «Bak et Halleluja», hvor det bes om Guds hjelp for en sønn, «for hos Han er du ennå ikkje dømt». Dessuten, fortsetter teksten; er det «bare Fader Martin som vett kva som ligge bak et halleluja». I coverheftet er det et maleri av nettopp Martin Luther, plassert på Helge Risas pumpeorgel.

På oppfølgeralbumet Evig pint, er tittellåten – i likhet med «Bøn fra helvete» – en beskrivelse av tvangsjobbing i gruvene. Vokalist Janove synger: «Om eg bare fant et hull i himmelen, slipper eg å spa kull inn i den store kaminen».

– Jeg kalte meg kristen, men jeg levde ikke slik. Det var festing og fullt kjør.

– Vi kommer jo fra Vestlandet, så vi er vokst opp med bibelhistorier om død og liv, og himmel og helvete. Noen av oss i bokstavelig betydning, andre fra et mer observerende ståsted. Janove (Ottesen) er opptatt av historiefortelling, og bruker ofte bibeltekster fra særlig Det gamle testamente i tekstene.

Substans og følelser

Vi treffer 48-åringen på Espresso House i Oslo en lett overskyet høstdag i slutten av september. Kaizers Orchestra har en liten pustepause etter en mildt sagt hektisk vår-turné, hvor de spilte i tolv land, hvorav Danmark for 5000 tilskuere. Om et par dager setter de kursen over Atlanteren for en USA-turné.

Kjenner trommeslageren på presset, så viser han det ikke. Når han ikke dundrer løs på trommene, fremstår Rune som en stille og beskjeden kar.

– En kopp kaffe, kanskje? spør vi. – Ja, takk! svarer han med et lite smil, der vi sitter i en litt bortgjemt krok på spisestedet. Selv om han er blottet for stjernenykker, så er Kaizers-fansen ofte euforiske, ikke bare på konsertene.

At bandet skulle slå igjennom med musikk som minner om en krysning av østeuropeisk sigøynermusikk og punkrock, nesten surrealistisk musikk uten typiske hits, som norske plateselskapssjefer ikke så ut til å ville ta i med ildtang, opplevde han som et lite under.

– Kaizers har alltid lagt vekt på substans og innhold, ikke hits. Først og fremst har vi villet lage god live-musikk, i direkte møter med mennesker. Da skjer det ofte noe!

– Hva skjer?

– Jeg tror musikken vår, og det vi formidler, vekker sterke følelser hos folk. Også i forhold de store spørsmålene i livet; hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hvor vi går.

– Er du en rockemisjonær?

– Selv om ikke Kaizers spiller «kristen musikk», er jeg overbevist om at Gud kan bruke meg i den sammenhengen jeg er.

Fjernet meg fra troen

Mens det for bandmedlem Helge Risa var et stort sprang å «bli headhuntet» fra bedehusets trygge rammer til et tordenskrall av et rockeband, slik han har fortalte i et intervju før det første Kaizers-albumet kom, så hadde ikke Rune Solheim slike kvaler.

– På den tiden hadde jeg fjernet meg en god del fra kristentroen. Jeg tenkte også at det virket kulere å være rockemusiker enn lærer, som jeg hadde utdannet meg til. Janove, som jeg gikk sammen med på lærerskolen i Bergen, var dessuten flink til å overbevise meg om at vi skulle klare å stable litt av et band på beina.

Dårlig samvittighet

Det som i starten mest av alt var et ønske om å være rockemusiker, er Rune i dag ikke fremmed for å kalle et kall. Det ble tydelig for ham etter en åndelig opplevelse i 2006.

– Jeg kalte meg kristen, men jeg levde ikke slik. Det var festing og fullt kjør. En i bandet mente jeg var «en kul kristen», men jeg følte det ikke slik. Jeg visste det stod i Bibelen at «den som tror på meg, skal følge meg». Jeg fulgte ikke Gud! Jeg levde langt unna det. Da jeg spurte meg selv hva jeg egentlig trodde på, skjønte jeg at jeg måtte finne ut av det!

– Hvorfor? – Jeg gikk med konstant dårlig samvittighet. Slik kunne det ikke fortsette. Fra barnsben hadde jeg lært at Jesus tok på seg syndene mine, og at jeg kunne bli tilgitt og få en ny start. Nå lengtet jeg ­etter å ta det innover meg, og bli ordentlig kjent med Jesus og en levende Gud.

Glede og fred

Han oppsøkte et møte i Kristent fellesskap i Bergen. Da taleren så ham i forsamlingen, og kjente ham igjen fra Kaizers, sa han at han hadde fått noen ord fra Gud til ham.

Jeg visste jeg var frelst! Siden har jeg båret på et ønske om at andre skal få oppleve det samme.

– Like etterpå kjente jeg på en dyp fred og glede. Predikantens beskjed fra Gud var at jeg var tilgitt! Jeg visste jeg var frelst! Siden har jeg båret på et ønske om at andre skal få oppleve det samme.

– Nå snakker du nesten som en gammel­dags emissær?

– Det er i så fall et kompliment. Hvis noen også vil kalle meg «han Jesus-fyren i Kaizers», så er det helt greit.

Endret livsstil

Under bønnesamlingene med Helge Risa, ber de blant annet om at bandmedlemmene må holde seg friske og være godt forberedt. Det at de faktisk har holdt seg friske, tror Rune også skyldes at hele bandet tidlig la om livsstilen.

– Vi begynte å spise sunt og trene. I 2009 deltok Rune og Janove Ottesen i New York Maraton. Det var også en del av Kaizers samarbeid med Unicef. Gjennom sponsorer fra Stavanger genererte løpet 250 000 nødhjelpskroner.

– Det var verdt blodslitet og melkesyra, sier Rune som ble klokket inn på sterke 3.40 timer.

Han mener effekten av å trene og leve sunt er fantastisk.

– Vi skjønte det først etter å ha sett en dokumentar om The Band, som måtte legge om livsstilen sin for å overleve.

Pastor i husmenighet

Når han ikke er Rune Mink Kaizer, som er band-kallenavnet hans, er han pastor i

husmenigheten DNA Oslo, som er en del av et menighetsnettverk i Norge og resten av Europa. De har fellessamlinger hver søndag.

– Visjonen vår er at mennesker skal få et møte med Jesus, og at kristne skal hjelpe hverandre med å finne sin plass og sitt kall i hverdagslivet.

– Har du opplevd at det er vanskelig å tro?

– Ja, men ikke at Gud har forlatt meg. Da er det viktig å ha kristne venner rundt seg. Bønn og fellesskap styrker troen. For meg har også teksten i Matteus 6,33: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg», vært til stor hjelp.

I DNA Oslo-fellesskapet er også kona hans, Maria, og deres tre barn på 15, 13 og 11 år, med.

– Nærheten og fellesskapet med familien min, er viktigere enn alt annet.

Salmer på pøbb

Nærhet og fellesskap opplever han også med Lewi Bergrud, Thor-Erik Fjellvang og de andre musikerne og sangerne i Salmer på pøbb. Visjonen deres var å ha en felles møteplass for både kirkegjengere og de som ikke går i kirken – en arena med salmer for troende og ikke-troende. – Visjonen vår er så til de grader blitt virkelig. Etter en av våre siste pøbb-konserter, kom en gutt bort og sa at han nå hadde bestemt seg for å bli kristen. Det er stort! Med Kaizers hektiske program, får jeg dessverre ikke vært med på alle konsertene.

Fra oppveksten husker han hvordan det var en kløft mellom puben og menigheten.

– Nå er kløfta omtrent borte. Jeg elsker å gå på pøbb. Ikke for å drikke, men for å treffe folk, sier Rune Solheim.

– Rune er en veldig viktig person for meg, forteller Lewi Bergrud – bassisten som er frontfigur i Salmer på pøbb.

Hvis noen også vil kalle meg «han Jesus-fyren i Kaizers», så er det helt greit.

Han beskriver Solheim som oppmuntrende og visjonær:

– Han har virkelig berika livet mitt, og er ofte en jeg tenker på når jeg skal ha gode råd. Han har på en måte vært med på å tydeliggjøre hva som er meg, og hva jeg skal bruke tiden min på. Vi er veldig på bølgelengde.

Lewi sier at han synes det er gøy å se at kameraten er så trygg i troen, og frimodig. Han glemmer ikke en av de aller første gangene han møtte trommeslageren:

– Det var på gata på Grønland i Oslo. Plutselig bare avslutta vi en samtale med at han ba for meg: «Kjære Gud velsign Lewi, velsign dagen!» … det kom så naturlig. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Lojal fanskare

Ti år etter at Kaizers Orchestra la opp, solgte ­­de ut comeback-turneen i 2023 på noen få minutter. En ny samle-LP, i likhet med de tidligere åtte albumene deres, føyk rett til topps på VG-lista. Det kom ikke som en stor overraskelse på Rune Solheim.

– Vi har en utrolig lojal fanskare. Jeg tror vi betyr noe helt spesielt for dem og de for oss. At vi synger på jærsk, og at hverken norske eller utenlandske fans skjønner så mye av tekstene, betyr ikke så mye. Vi har visst noe som er viktigere enn ord.