– Vi har berøringsangst overfor døden
Noen rekker aldri å bli voksne fordi de tviholder på ungdomsidentiteten sin, mener professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen. Selv hadde han nærmest ubegrenset med energi, som forfatter og samfunnsdebattant, helt til kreftsykdom brått satte en stopper.
Tekst og foto Per Arne Gjerdi
Denne artikkelen ble først publisert i Agenda 3:16 nr 4, 2023.
«Vi har fått mer tid, men betyr det at vi har fått bedre tid? Ikke hvis ditt lange liv står stille i full fart», skrev Thomas Hylland Eriksen i et essay i Morgenbladet tidligere i år. Han fortalte videre at gjennomsnittlig menneskelig levealder er fordoblet de siste to hundre årene. På slutten av 1700-tallet var snittalderen bare 33 år, som følge av høy barnedødelighet, sykdom og ulykker.
Døde før fylte 50
– Vi har lett for å glemme at helt til langt ut på 1900-tallet døde folk av infeksjonssykdommer som i dag kan helbredes. Du var en eldre person før du hadde fylt 60, og mange døde før de var 50, i ulykker eller fordi de var utslitte. Folk hadde et hardt liv, sier sosialantropologen og forfatteren, der vi sitter i kaffebaren på SV-fakultetet på Blindern.
– I dag lever vi mye mer polstrede liv. En ganske utbredt forestilling er at bare vi finner den rette teknologien og den rette livsstilen, kan vi leve mer eller mindre evig. En konsekvens av dette er at vi har fått berøringsangst overfor døden. Vi klarer ikke å håndtere døden fordi den mer og mer betraktes som en sykdom som kan helbredes. Så når dagen kommer og vi dør, vil vi ikke være forberedt.
Science fiction
– Jeg husker fra mange år tilbake, disse som fikk frosset ned hodet sitt når de døde, i håp om at det skulle tines opp når teknologien var på plass. Det lå en enorm science fiction fremtidsoptimisme i det, men også en manglende innsikt i behovet for en innramning rundt livet. Livet har en begynnelse, en midte og en slutt, understreker Hylland Eriksen.
Hvis du har endeløs tid foran deg, stresser du av gårde. Sånn hadde jeg det i alle år.
– Hvorfor har kunstig intelligens og chatbots sine begrensninger? Jo, de har ingen kropp, ingen barndomsminner og ingen bevissthet om sin egen dødelighet, som jo er noen av våre mulighetsbetingelser som mennesker.
Forsinke aldringen
– Jeg leste nylig om en 45 år gammel rik mann i California som tok 20 kosttilskuddspiller hver morgen. Så gikk han ut og jogget, før han tok en iskald dusj. Middagen hans besto av nøttebiff og broccoli. For meg fremsto det som et nokså trist liv. Men det var grundig planlagt og kontrollert, og en lege mente kroppen hans var som en førti-åring, forteller Hylland Eriksen.
– Alle disse forsakelsene for å forsinke aldringen med fem år … Jeg vet ikke helt. Jeg tror mer på livskvalitet, og har ingen forestillinger om at du nødvendigvis har et bedre liv om du lever til du er 90 enn om du blir bare 60. Det kommer veldig an på hva du fyller dette livet med.
Forholdet til døden
– Det slo meg da jeg var langtidsinnlagt på sykehuset, og folk døde rundt meg der på kreftavdelingen, at noen av dem var livredde for dø. Selv om de var veldig gamle. Jeg snakket om det med en sykepleier som hadde masse erfaring med palliativ omsorg.
Min hypotese var at de kanskje ikke hadde gjort opp for seg. Det var kanskje en hemmelighet, løgn eller utroskap de ikke hadde fortalt om til ektefellen, eller søsken de ikke hadde snakket med på mange år, etter et bittert hytteoppgjør. Sykepleieren sa hun trodde det ofte var motsatt. At de hadde opplevd urett eller ikke fått anerkjennelse.
Hylland Eriksen minner om hvor annerledes enn oss andre kulturer forholder seg til alderdom og død.
– I noen afrikanske samfunn dør ikke folk brått, men gradvis. Du er kanskje en skikkelig olding på 60 år, og så sitter du der, innerst i hytta. Du er tørr og rynkete, du sier ikke så mye, spiser mindre og mindre, og gradvis kommer den dagen du slutter helt å spise, du sier ingen ting, og du slutter å puste. Da får folk tid til å komme og vise sin siste respekt. Og de kan ha et stort begravelsesritual, noe som er kjempeviktig i nesten alle kulturer, av hensyn både til den døde og de etterlatte.
En del av livets gang
– I samfunn der døden ikke først og fremst forbindes med alderdom, men kan inntreffe når som helst, er døden er en del av livets gang. Der har de også måter, ofte gjennom religion, å forsone seg med den på. Det er det mange religionskritikere som ikke skjønner, bemerker sosialantropologen.
– Noe av det viktigste med kristendommen, er at den gjør oss i stand til å forsone oss med døden. Den forteller oss at døden ikke bare er tragisk, men del av en større historie. Og at den er nødvendig.
Ydmyk og takknemlig
Selv har Hylland Eriksen kjempet med kreftsykdom i flere år, og gjør det fortsatt. I første runde måtte han fjerne hele bukspyttkjertelen, og ble diabetiker som følge av det.
– Hvert år 11. januar feirer jeg Banting & Best-dagen med å spise marsipankake og drikke brus. Banting og Best var de kanadiske legene som for hundre år siden først klarte å bruke insulin i medisinsk behandling. Hadde det ikke vært for dem, hadde det vært «game over» for folk med diabetes type 1.
Vi har i det hele tatt mye å være takknemlige for, mener universitetsprofessoren.
– Noe av det som skjer med deg når du ikke vet hvor lang tid du har igjen, er at du blir ydmyk og takknemlig, fordi du innser at livet er en gave, og verden er et fantastisk sted. Du må bare nyte det og glede deg over det. Det glemmer vi ofte ellers. Hvis du har endeløs tid foran deg, stresser du av gårde. Sånn hadde jeg det i alle år.
Det sa stopp
– Vi kjenner deg som en produktiv forfatter og aktiv samfunnsdebattant?
– Ja, aktiv på alle plan. Jeg reiste og holdt på. Klarte også å håndtere det å ha kone og to barn. Jeg hadde så mye energi. Liksom helt ubegrenset. Det er veldig rart. Alt gikk på skinner, helt til det sa stopp.
– Det skjedde brått?
– Ja, sommeren 2016. Da fikk jeg den første kreftdiagnosen, og havnet etter hvert under kniven. Fra den ene dagen til den andre gikk jeg fra å være en duracellkanin til å bli en skilpadde på 85 år. Den overgangen var spesiell, men man lærer noe av det. Jeg skal ikke romantisere alvorlig sykdom. Men akkurat som under pandemien, som også var en stor krise, må vi ta med oss noe lærdom.
– Ja, hva tar vi med oss?
– Jeg håper vi blir litt klokere, og litt mer generøse. Det har ikke nødvendigvis bare å gjøre med sykdom, men aldring generelt, mener Hylland Eriksen.
– I vår heseblesende tid … Skal vi ha liv som står stille i rasende fart, eller skal vi ha liv som er langsomme og utvikler seg gjennom ulike faser, i gode og onde dager? Og der vi gleder oss til ting vi ikke er sikre på om vi får.
Tenåringen Thomas
I sitt Morgenbladet-essay problematiserer sosialantropologen en opplest og vedtatt sannhet, nemlig at de unge er framtida. Han bruker den samfunnsengasjerte tenåringen Thomas Hylland Eriksen som et eksempel til advarsel: «Instinktet var aktverdig nok, men analysen var kunnskapsløs og potensielt livsfarlig», skriver han.
– Jeg tilstår gjerne at jeg var en fanatiker som 17-åring. Jeg hadde sett lyset og skjønt at de gamle ikke hadde forstått noen ting. Så det gjaldt å trå til og vise hvordan verden egentlig så ut.
Jeg kjenner igjen noe av meg selv i klimaungdommen i dag. Når du er ung, med få erfaringer, begrensede kunnskaper, mindre bredde og færre nyanser, er det generelt lettere å bli fanatiker. Så derfor må vi ikke finne på å gi ungdommen for mye makt. For har de noen løsninger egentlig?
Jeg tilstår gjerne at jeg var en fanatiker som 17-åring. Jeg hadde sett lyset og skjønt at de gamle ikke hadde forstått noen ting.
Å løse klimakrisen er mye mer komplisert enn vi er klar over, mener Hylland Eriksen.
– På en del områder har vi ikke svaret, men vi får flere biter i puslespillet og ser flere nyanser etter hvert som vi blir eldre. Ungdommen er gjerne utålmodig og krever forandring nå. Men politikk handler om langsiktighet, kompromisser og hensyn til ulike grupper.
Grenseløs ungdomstid
– I de aller fleste kulturer har man hatt overgangsritualer fra barn til voksen, som gjøres så komprimerte som mulig. Men hos oss strekker vi ungdomstiden ut over mange år. Ja, lenger og lenger. Men da er det en del folk som aldri rekker å bli voksne, fordi de tviholder på ungdomsidentiteten.
I nevnte essay beskriver sosialantropologen situasjonen slik: «Du skal ikke bare se ung ut, du skal føle deg ung slik at du kan være åpen, omstillingsdyktig og fleksibel hele livet. Du skal altså stå stille i rasende fart for å tilfredsstille forbrukersamfunnets forventninger.»
– Reklamen og hele apparatet rundt forbrukersamfunnet er jo et sammenhengende forsøk på å få oss til å være usikre på vår identitet lengst mulig. Men vi prøver også å holde oss unge fordi vi har inntrykk av å ha så god tid. Faren er at ungdomstiden blir uten grenser hvis vi ikke gir den en tydelig innramming. Livet trenger en begynnelse, en midte og en slutt, gjentar Thomas Hylland Eriksen.