Økende press mot kristne i Mali

På tross av religiøs radikalisering og økende press mot den lille kristne minoriteten i Mali, har de vært lite utsatt for direkte angrep. Det kan det være flere årsaker til.

Tekst og foto Therese Glendrange, utsending for Normisjon i Mali – publisert i Agenda 3:16 nr. 3/2023

Jeg er på handletur i Bamako. I døra inn til butikken sitter tre bevæpnede sikkerhetsvakter. «Snakker du bambara?» spør en av dem. «Hva heter du?» «Therese? Det er et kristent navn, er det ikke?» Joda, det er for så vidt det. «Hva er etternavnet ditt da?» Det er et veldig viktig spørsmål. Det er vanskelig å snakke med noen dersom man ikke vet hva slags folkegruppe eller kaste de hører til, og hvor de befinner seg på rangstigen.

De fleste utlendinger får et etternavn som setter dem inn i en kontekst. «Diakite,» svarer jeg. Det er det etternavnet jeg har fått her. Det er et typisk kasonké-etternavn, men det har røtter fra folkegruppen fulani, en sterkt muslimsk folkegruppe. «Er du fulani?» spør vakten. «Og så er du kristen? Vi skal nok få omvendt deg til islam!» «Det blir vanskelig,» svarer jeg. «Når du har funnet sannheten, så skal det mye til for å velge noe annet.» Og så ler vi sammen alle fire. De ønsker meg en god dag videre, og velkommen igjen. Dette elsker jeg ved Mali! Denne åpenheten rundt religion, og den vennlige ertingen mellom muslimer og kristne. Og jeg håper det ikke forsvinner!

Kjenner et press

Det har skjedd en voldsom utvikling og religiøs radikalisering i Mali de siste årene. Nord i Mali er store områder helt eller delvis kontrollert av grupper tilknyttet Al-Qaida eller IS, men også sørover og vestover begynner befolkningen og kirkene å kjenne på et press. Der er det ikke islamistgrupper som står for presset, men en økende muslimsk bevissthet. Det bygges moskeer overalt. Flere kvinner går tildekket. Flere ber synlig hver dag. Flere muslimske høytider blir offentlige fridager. I en kontekst der folk ønsker å markere avstand til Frankrike og det vestlige, kan en mer radikal etterfølgelse av islam være en av måtene å ta tydelig avstand på.

Januar 2008, Vest-Mali:

I en kasonkélandsby med bare 10-15 kristne samles alle innbyggerne til fest på landsbyplassen. De feirer at de endelig har oversettelsen av det nye testamentet til kasonké. Skaldene danser og synger, jegerne utfører sine tradisjonelle danser, imamen tar av seg skoene og går barføtt fram for å ta imot et eksemplar av den hellige boken, som han oppfordrer alle til å lese.

Desember 2022, Bamako:

Kirken har et seminar om evangelisering. Neste post på programmet er å sende kursdeltakerne ut i nabolaget for å prøve ut det de nettopp har lært. Lederne tar et kjapt krisemøte. Det er høy temperatur i sosiale medier for tiden. Enkelte imamer er hardt ute og agiterer for at Mali er et muslimsk land hvor det også må gjelde islamske lover. Kirkene er splittet mellom de som vil svare tilbake, og de som mener det er best å ligge lavt og la stormen blåse over. Uansett er det ikke tid for gateevangelisering, så den posten går ut av programmet.

På påskegudstjenester og julegudstjenester forsterker klærne opplevelsen av å høre sammen, og være en del av et fellesskap. Når menigheten samles, kan de oppmuntre hverandre.
Therese Glendrange

De kristne er en liten minoritet i Mali. Av de 21 millioner innbyggerne er under 2 % kristne (0,7 % protestanter). De føler seg ofte underlegne. Av og til kan det oppleves som om de er i ferd med å bli slukt opp av massene rundt dem. Og allikevel er mange kristne frimodige på det de tror på. De er ofte lett gjenkjennelige på navnene, som enten er bibelske eller franske. Mange går i «kristne» klær. Særlig til jul og påske får både menn, kvinner og barn sydd klær med bibelske motiver og bibelvers: «Han er oppstanden», «En frelser er oss født», «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst». Det er en lett gjenkjennelig identitetsmarkør.

En del av fellesskapet

På påskegudstjenester og julegudstjenester forsterker klærne opplevelsen av å høre sammen, og være en del av et fellesskap. Når menigheten samles, kan de oppmuntre hverandre. Ofte er det åpent for frie vitnesbyrd, bønneemner eller takk for det Gud har gjort. Det kan være hjelp på reise, hjelp ved sykdom eller støtte under en eksamen. Ting vi i Norge ofte tar for gitt at går bra. I Mali vet de at livet er uforutsigbart og skjørt, og at det bare er Gud som har kontroll. Men selv om man vet at Gud er med i hverdagen, kan det være utfordrende å være tydelig kristen på jobb og i samfunnet.

Damer i påskeuniform legger siste hånd på verket for menighetens felles påskemåltid.

En kristen mann selger bruktklær på markedet i Bamako. Han forteller at da han startet opp kom han fort i konflikt med resten av selgerlauget i området. De har samlinger hver søndag der de samler inn penger til en årlig ofring for godt salg og gode inntekter. Det ble ikke tatt godt imot da han som ny selger nektet å være med på å betale inn til felleskassen for ofringer, og heller ikke kunne være med på samlinger på søndager. «De forsøkte å fryse meg ut i begynnelsen, men nå har de skjønt at jeg ikke kommer til å gi meg. Jeg har sagt til dem at jeg som kristen trenger å være i kirken på søndager, og jeg sier til dem at jeg ber for dem.»

En kristen ombord

I Bamako forteller en kristen at han skulle ta bussen østover i Mali. Mannen som var ansvarlig for passasjerlisten reagerte på navnet hans. «Josva? Det er et kristent navn, er det ikke?» Josva reagerte også. Han synes mannen fra busselskapet var kledd som en veldig konservativ muslim. Han ble bekymret for hvordan turen skulle gå.

Da navnet til passasjerene ble ropt opp, ble Josva ropt opp sist. «Du kristne, nå er det din tur.» Han gikk inn og satte seg med en klump i magen. I tankene så han allerede for seg hvordan de kom til å stoppe opp på en øde strekning, der det ville stå noen islamister klare for å kidnappe ham. Han følte seg ikke mindre synlig da det skrapet over høyttaleren: «Vi har en kristen ombord. Denne filmen er til ære for ham.» Så satt de på en kristen film, og i timene turen tok gikk den ene kristen filmen etter den andre på TV’en i bussen.

Økende press

Det er et økende press mot kristne i Mali, men samtidig har de vært lite utsatt for direkte angrep. De radikale islamistgruppene i nord og øst har ikke en kampanje mot kristne. Kanskje er det fordi kirkene og de kristne ikke er en synlig maktfaktor. De er for få og for små til å være en trussel. Kanskje er det fordi både kristne og muslimer har et slags fellesskap i det at de vet at Gud er en realitet. De fleste er i utgangspunktet enige om at det finnes en Gud, som er skaper og opprettholder. Det er ikke noe man stiller spørsmål ved. Gud er til stede midt i livet. Når naboen sier «Inch Allah!» (hvis Gud vil), er det lettere å fortelle at jeg faktisk har opplevd at Gud grep inn i en situasjon i livet mitt.