– Jeg ser forlatthetsfølelse på hvert gatehjørne

– Samfunnet svikter og anerkjenner ikke våre grunnleggende behov for å være oss selv, når vår verdi knyttes til det å eie og prestere, sier psykiater Tormod Huseby. Vi blir stadig mer ensomme bak fasadene våre, mener han.

Tekst Per Arne Gjerdi – publisert i Agenda 3:16 nr. 8/2022

Hvorfor blir folk som de blir? Hvordan henger tidlige barndomserfaringer sammen med vårt liv som voksne? Psykiater Tormod Huseby ønsker med sin nye bok Er du stolt av meg, pappa? å gi oss et større innblikk i akkurat det. Det handler om det han beskriver som «vår evige lengsel etter anerkjennelse». 

I sin forrige bok Alene naken, som kom i 2015, spurte han hvorfor vi er så redd for å være oss selv. «Mange relasjoner er preget av en underliggende mistillit til at man blir verdsatt som den man er», skrev han. «Hvorfor er det så vanskelig å stole på egne meninger, følelser og behov – og uttrykke og handle i samsvar med dette – uten å bli engstelig for hva andre måtte mene og tro om oss?»

Stadig mer ensomme

Huseby hadde stilt seg selv slike spørsmål i over tretti år. Som lege, psykiater og psykoterapeut har han stadig pasienter som er redd for å bli sosialt avvist hvis de viser seg fram som den de er. Men også i møter med mennesker i sitt private liv, ser han denne frykten for isolasjon og ensomhet. 

I løpet av årene siden den gang, har han erkjent at vi blir stadig mer ensomme i vår kultur. 

– Det har blitt mer og mer tydelig for meg hvor dypt ensomheten sitter. For mange er det en forlatthetsfølelse, som stort sett har grobunn i foreldre som sviktet. Foreldre som hadde nok med sitt. Når dette i tillegg ledsages av fornedrelse, skamgjøring og usynliggjøring av barnet, blir skadene store. Ikke minst der det er misbruk fysisk, psykisk og seksuelt.

– Det har blitt mer og mer tydelig for meg hvor dypt ensomheten sitter.

Tormod Huseby

Forlatthetsfølelse

I en artikkel på Psykolo­­gisk.no for noen år siden, skrev Huseby om det å leve med overveldende forlatthetsfølelse, fikk stor oppmerksomhet. Og mange tok kontakt med ham fordi de kjente seg igjen.

– For å sette det på spissen: Jeg ser forlatthetsfølelse på hvert gatehjørne, mer eller mindre, sier han.

Hans nye bok er full av historier, blant annet denne korte helt i starten: Det er Ludviks første samtaletime, fire år etter at han var hos psykiateren sist. Han forteller at han har lest boken Alene naken. Huseby sier at han nå skriver en ny bok som heter Er du stolt av meg, pappa?.

«Ludvig blir taus, og øynene fylles av tårer. Blikket hans blir fjernt. Så ser han på meg. – Jeg tror jeg har brukt hele livet på det … å gjøre pappa stolt.»

Vår livslange lengsel 

Huseby bruker «pappas stolthet» som en metafor for anerkjennelsen vi trenger fra både mamma og pappa, og vår livslange lengsel etter at noen skal være stolt av oss. 

– Mange av dem som kommer til meg er svært vellykkede mennesker ytre sett, men de sliter bak fasaden. Det grunnleggende mønsteret er ofte at de ikke fikk uttrykt seg som seg selv da de var barn, sier Huseby.

– Hvordan vi blir senere i livet, starter i stor grad tidlig i oppveksten. Jo mindre anerkjennelse du har fått, desto lettere er det å utvikle skamfølelse. Skam betyr at «jeg er feil». Og jo mer fornedrelse du har opplevd, desto mer giftig blir skammen.  

Prestasjonskulturen

Når man ikke får uttrykt seg som seg selv i oppveksten, utvikler man noen mønstre videre i livet, hevder psykiateren: 

– Mange blir veldig opptatt av underdanighet og selvoppofrende atferd. De går gjerne gjennom livet som «people pleasere». Eller kameleoner, som jeg kaller det. De spør hva de skal gjøre slik at andre setter pris på dem. Og så mister de seg selv.

LES HELE SAKEN I E-MAGASINET >>

VIL DU LESE AGENDA 3:16 DIGITALT? FÅ TILGANG HER!