Da Jesus kom til gården
Maleren Christian Skredsvig flyttet palmesøndagens inntog til et norsk gårdstun, der Jesus dukker opp som en vanlig mann i arbeidstøy. 130 år senere har hans monumentale bilde endelig fått fast utstillingsplass, i Norges nye nasjonalmuseum.
Tekst Per Arne Gjerdi – publisert i Agenda 3:16 nr. 2/2019, oppdatert juni 2022.
Da Nasjonalgalleriet i Oslo våren 2000 viste et mangfold av Jesusbilder gjennom 500 år, i utstillingen «Malernes Jesus», var det et bilde som utmerket seg. Christian Skredsvigs maleri Menneskens Søn krever nemlig sin vegg.
Det måler 324 X 452 cm, mer enn 14 kvm, og har ellers tilbragt en tilværelse bortgjemt i museets magasiner. Etter å ha vært utlånt noen år til Galleri Skredsvig i Eggedal, har bildet nå fått fast utstillingsplass i det nye Nasjonalmuseet i Oslo, som åpnet 11. juni.
Foto: Wikipedia
I en ny og omfattende praktbok om Skredsvigs liv og kunst, utgitt av forlaget Orfeus, er det nettopp Menneskens Søn vi møter først, i en stor artikkel skrevet av kunsthistoriker Øystein Sjåstad.
«Jeg har brudt med Traditionen»
Skredsvig, som levde fra 1854 til 1924, er mest kjent for maleriet Seljefløyten (1889), et ikonisk bilde i norsk kunsthistorie. I 1890 tok han i bruk et nytt stort atelier på Fleskum i Bærum, som målte 11 x 8 meter og hadde takhøyde på seks meter. Der gikk han i mai i gang med Menneskens Søn, og da bildet var ferdig i februar 1891, inviterte han kunstnerkolleger til å se på verket. I et brev til sin danske kunstnervenn Joakim Skovgaard, der han forteller om begivenheten, røper Skredsvig at han har hatt scenen fra palmesøndag i tankene, når han siterer Matteus’ ord om at «størstedelen av folket bredte sine klær på veien».
«Jeg har brudt med Traditionen og taget ham som en almindelig Haandværker fra igaar. Scenen er en norsk Gaardsplads – Skumring med Lysglands fra Aftenhimmelen. Foran Trappen ligger udbredt nogle mønstrede ’Aaklær’, vævede Tæpper, med en Rad af Potteblomster – den Simples Prakt», skriver Skredsvig i brevet.
En mann i enkelt arbeidstøy
Scenen finner sted på tunet til nabogården til Fleskum, og vi skimter Dælivannet i bakgrunnen, opplyser Sjåstad: «Vi ser en mann i enkelt arbeidstøy komme gående inn på tunet mens han blir møtt velkommen av en rekke mennesker. Skredsvig kaller ham en «almindelig Haandværker» – kanskje en snekker, for å skape assosiasjoner til Jesus Kristus, som også av mange ble oppfattet som en vanlig håndverker.»
Menneskens Søn har hentet motiv og inspirasjon fra flere steder, både kunstnerisk og teologisk. Ingrid Reed Thomson, som var en av landets fremste Skredsvigkjennerne, peker på en sannsynlig inspirasjon i Rembrandts bilde Hunderguldenblatt (1648). I både dette og Skredsvigs bilde ser vi tre motiver: Jesus helbreder syke, Jesu ord «La de små barna komme til meg» og fariseernes avvisning av Jesu lære. I begge bildene er Jesus omgitt av nysgjerrige mennesker, og tvilere som diskuterer. En dame kommer gående mot ham med barn på armen. En syk fraktes inn på en trillebår.
Internasjonal kritikk
Menneskens Søn ble første gang vist offentlig i Paris i 1891. Senere samme år ble bildet vist i Kristiania (Oslo) og København, og i 1897 i Stockholm. Sjåstad gjengir mye av kritikken bildet fikk internasjonalt, blant annet den tøffe omtalen Skredsvig fikk i franske Le Soleil: «Personen i den slidte Fløjel er en Slags Legemliggjørelse af den moderne Jesus Christus, i Skikkelse af en Fører for en Arbeiderstrejke, en Folketaler fra de simple Buler og den alfare Vej, udbredende den socialistiske Tro. Stakkars Maler, som ikke forstaar at den nye Tro bare er en forfalsket Mynt af den gamle, berøvet sin Værdi og myntet i de slette Lidenskabers Billede.»
En annen skribent var atskillig mer positiv, og vektla i følge Sjåstad «hvordan Skredsvig har fremstilt Jesus som en forsvarer av de fattige, lidende og hjemløse, og som en formidler av kjærlighet og brorskap».
Hard medfart
I norsk kunsthistorie har Menneskens Søn fått hard medfart, skriver Sjåstad. En kunstkritiker skriver at bildet er basert på «en lite lykkelig idé», mens en annen konkluderer med at bildet «innleder Skredsvigs undergang som maler». Selv om det også kunne bli omtalt som «smukt og tiltalende», har en gjenganger i kritikken gått på misforholdet mellom bildets tittel og innhold.
Hvorfor Skredsvig kalte bildet Menneskens Søn er ukjent. Sjåstad bemerker at det i moderne ører har en litt merkelig klang, og at det i dag ville fått tittelen Menneskesønnen, som jo også er en betegnelse Jesus bruker om seg selv.
«Kanskje får betegnelsen frem det han syntes var viktigst ved Jesus, hans omsorg og medmenneskelighet. Han sier selv at han som barn syntes Jesus var ‘det elskeligste’ han visste,» skriver Reed Thomsen i sin bok om Skredsvig fra 1995.
Et hovedverk
Sjåstad avslutter sin artikkel med å kalle Menneskens Søn et av Skredsvigs ypperste verk. «Det er ikke bare et viktig bidrag til europeisk religiøst maleri på siste del av 1800-tallet, men også et hovedverk innen norsk 1890-tallskunst», skriver han.
Skredsvig fikk ikke solgt sitt store bilde verken i Paris, Kristiania eller København. Han hadde nesten gitt opp håpet, da det i 1904 ble kjøpt av Foreningen til Nasjonalgalleriets Forøgelse, og forært til galleriet. Mer enn hundre år senere har bildet nå få utstillingsplass i det som er blitt Nordens største kunstmuseum.
