Våknet en morgen uten å kunne se

Sprinteren Salum Kashafali er nesten blind. Likevel er han en av Norges raskeste.

Tekst Brita Skogly Kraglund Foto Kristianne Marøy – publisert i Agenda 3:16 nr 4/2022

– Jeg har fått en gave, og jeg skylder meg selv å bruke gaven for å finne ut hvor god jeg kan bli, sier Salum Kashafali.

– Hvem har gitt deg gaven?
– Gud. Den gaven har utløst all velsignelse jeg har med meg i dag. 

Født i Kongo
Salum forteller om oppveksten som startet i Kongo. Der også var Gud sentral i familiens hverdag. Hver søndag gikk de i kirken, og i ukedagene var det bønnekvelder. I barndoms­hjemmet var det bønn flere ganger om dagen. 

– Min far og hans venner arrangerte også egne samlinger. Folk møttes til lovsang og dans. Dette deltok jeg i. Jeg er superheldig som kommer fra en kultur med åpenhet for kultur, musikk og dans. Det følger oss alle steder. 

I Norge har familien funnet sin plass i Frelsesarmeen, der de er medlemmer. 

– Vi drar dit innimellom, selv om det ikke er så ofte nå. 

Løperen forteller videre at han har med seg Gud under alle treninger og konkurranser. Han ber før han løper. 

– Hva ber du om?

– Jeg ber ikke om at jeg skal vinne, men jeg ber om styrke og nærhet. Så takker jeg for at jeg har kommet gjennom alt. Og prøver å ha Gud i sentrum.

– Jesus, hva betyr han for deg?

– Gud er ikke alt for meg, han er den eneste. Det samme er Jesus.

Før løp korser Salum seg, og han markerer også med å peke oppover etter et løp.

– Konkurrenter som ikke er troende, har også begynt å be. De ser at det er bra. Før jeg går i løpsmodus sier jeg alltid at Gud er med meg.

Takkebønner

Den unge mannens bønner handler om langt mer enn løping.

– Jeg ber ved å takke. Om at Han må gi meg styrke og nærhet, gi meg veiledning. Han har gitt meg alt jeg trenger. Så er det opp til meg å fullføre. Når jeg kommer til himmelen, skal han vise meg video av hva han så for seg for meg. Han kommer til å si: «Du ble alt jeg trodde og mer til.» Jeg har lyst til å gjøre ham stolt. Han skal se meg og være stolt.

– Har du bedt om å få igjen synet?

Svaret kommer raskt og kontant. – Nei. Jeg har ikke bedt om å få synet igjen. Guds verk gjør ikke feil. Det er ingen ting å se dårlig. Når du ber Gud om noe, gir han deg utfordringer. Han har gitt meg en visjon, og det handler om langt mer enn syn.

– Hvor tidlig satte du deg mål om idrettsprestasjoner?

– Da var jeg ganske ung. Jeg har alltid hatt som mål at idretten er gøy, og jo bedre jeg har blitt, jo flere delmål har jeg satt meg.

Langt der framme vet han ikke hva som skjer, men delmålene er å utvikle seg hele tiden.

– Det er umulig å si hvor stort havet er før jeg har vært der. Skjønner du? Neste store mål handler om Paralympics VM i 2023 og OL i 2024 – begge begivenheter som finner sted i Paris.

Har gitt bort premiepenger

Idrettsstjernen forteller sin historie rett i forkant av at han skal motta Livsvernprisen fra organisasjonen Menneskeverd. Morgenens treningsøkt som startet kl. 07.00, er allerede unnagjort. Den varte i tre timer, før en rask dusj.

Salum er ulastelig antrukket for den store anledningen. Grå, tynn, tettsittende, høyhalset genser. Tykt sølvkjede. Mellomblå dressbukse som får følge av dressjakke når utdelingen nærmer seg.

– Er du forfengelig?

– Nja, men jeg liker å pynte meg litt når jeg ikke trener. Gjerne i dress. Jeg bruker jo så mye treningstøy ellers, svarer han. ur.

– Hadde jeg hatt råd til det, hadde jeg ikke kjøpt det allikevel, slår han fast. Armbåndsuret er enkelt. Langt fra noe Rolex-

For denne idrettsutøveren er ikke opptatt av å berike seg selv. I Paraidrett er ikke penge­ premiene så store, men de han har vunnet har han gitt til et skoleprosjekt i hjemlandet Kongo. Det gir barn muligheter de ellers ikke får, og selv sier han:

– Da støtter jeg en sak som er mye større enn meg. Så lenge jeg har mat på bordet, er jeg fornøyd.

Fra fotball til friidrett

Han har ikke alltid hatt mat på bordet. Oppveksten var i fattige kår. Likevel sier han:

– Vi var så fattige som mange var og er i Kongo. Men barn er barn – uansett hvor de er i verden. De leker og har det gøy; er bekymrings­ løse. Jeg kunne ikke drømme om et bedre liv. Jeg hadde jo et liv, selv om jeg visste at mange barn rundt meg bukket under på grunn av fattigdom eller sykdom.

Så – i 2003 kom krigen til byen der Salum og familien bodde. Han hadde åtte søsken. Sju ­lever fortsatt. De måtte flykte fra bomber og kuler. Alle er ute av Kongo nå. En i Canada, resten her.

De var innom flere flyktningeleirer før ferden endte i Norge.

– Det var starten på et nytt liv, konstaterer han.

I Vadsø, der de først ble plassert, opplevde Salum og søsknene rasisme. Livet ble bedre etter at de flyttet til Bergen. Der startet han idrettskarrieren. Først med fotball. Men treneren observerte en gutt som var en svært god løper, og som strevde litt med å se ballen.

En av talerne på prisutdelingen, Inge Andersen, er en nestor innen norsk idrett. Han har blant annet vært generalsekretær i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, og han var nabo med treneren til Salum; Atle Eriksen i Loddefjord.

– Han foreslo at du skulle starte med løping, og sa at du skulle få 500 kroner av ham hvis du satset på friidrett, sa Andersen.

Til slutt gjorde Salum det, med 500 kroner i lommeboka.

Mange gull

Det valget har så langt ført til ­paralympisk VM-gull, paralympisk OL-gull, og mye, mye mer. Salum er også norsk mester for funksjonsfriske.

En annen av talerne på prisutdelingen, Steffen Aabel, startet med å spille av et opptak fra målgang i NM i 2019.

– Hører dere? Dette er lyden av glede. Lyden av å gjøre det umulige mulig. For der, Salum, ble du norsk mester for funksjonsfriske på 100 meter. Jeg sto med kameraet og gjorde video­opptak, men jeg skjønte ikke hva jeg var med på. Det skjønner jeg i dag.

Ord og superlativer strekker ikke alltid til. Du er mitt store forbilde. En toppidrettsutøver som har gjort motgang til styrke. I ditt hode har du ingen funksjonshemming. Ingen bekymring.

Du er den visjonære fremtidsoptimisten. En verden lytter til deg når du snakker. Med dine verdier er du et forbilde for oss. Vi står i startblokka for et eventyr som så vidt har begynt, sa Aabel, som jobber med sponsorer for Salum og mange andre.

Nå kan løperen leve av sponsorinntektene.

Våknet uten å kunne se

Mange lurer på hvordan Salum ser banen når han løper. Som barn måtte han alltid sitte langt fremme i klassen, uten at synet ble testet. Men så; en morgen våknet han opp uten å kunne se. Da var han 23 år, og øyesykdommen Stargardts hadde tatt 95 prosent av synet. Nå er synet redusert til to prosent.

– Man blir god på det man trener på. Jeg bruker mange timer daglig på oppgavene mine. Da greier jeg det. De andre sansene mine styrkes etter synstapet. Balanse og alt er trent opp så muskulaturen lystrer. Det er sånn kroppen skal fungere. Det lærte jeg ikke før jeg mistet synet. Jeg var i hvert fall ikke klar over det på samme nivå.

God oppfølging

Salum er glad for alle som stiller opp og støtter ham. Ikke minst er Olympiatoppen på banen. Nå er han en av de mest prioriterte der. 

– Hva betyr det?

– De har alltid folk med kompetanse innenfor idretten. Trenere, fysioterapeuter, leger. De er der når jeg trenger dem, og jeg bruker dem ofte.

28-åringen har mange venner, både på og utenfor banen.

– Holder de følge med deg? Han smiler og svarer: – I all beskjedenhet, nei.

Utfordret kongen

Det hender friidrettsutøveren ikler seg smoking. Den brukte han da alle fjorårets olymp- iere var invitert til middag på Slottet.

– Kongen ved samme bord som meg. Han er utrolig hyggelig. Hver gang jeg har vunnet store konkurranser, har jeg fått gratulasjonsbrev fra ham. Det var hyggelig å frembringe takken personlig og en ære å få treffe ham. Kong Harald har virkelig greie på idrett. Han vet om alt jeg har vunnet. Jeg foreslo at vi kunne løpe en 100-meter sammen. Da lo han godt, sier Salum, og ler godt han også.

Ser film

Selv om idretten tar mye av tiden, synes løperen det er deilig å gjøre andre ting også.

– Jeg drikker kaffe og ser på god film eller en serie.

– Ser du det som vises på skjermen?

– Ja, det er overraskende at to prosent syn gjør at jeg kan gjøre alt jeg vil – unntatt å kjøre bil. Jeg kommer meg godt rundt på egenhånd. Jeg bruker ikke hvit stokk. Man blir god på det man trener på.

Livsvernprisen

Det er noen uker siden han fikk telefon fra Menneskeverd. 

– Hva tenkte du da de fortalte om prisen?

– Dette er tidenes pris for meg! Det er ikke lett å uttrykke hva dette betyr, og det sank ikke inn med en gang. Men etter et par timer gikk det opp for meg. Jeg følte og føler glede og stolthet. Dette var litt utenfor det jeg trodde jeg kunne få. Det er rett og slett en velsignelse. Jeg er i godt selskap, så dette er helt utrolig!

Under prisutdelingen takket han alle som hadde møtt opp.

– Det finnes ikke ord i verden for å sette ord på dette. Jeg takker Gud for at han gir meg muligheter og begrensninger. Min familie vet hvor vi kommer fra. Hva vi har gjort, og hva vi kan.

I mitt land har ikke folk som meg noen plass i samfunnet. Her har jeg klart å reise meg; fra det samfunnet ser som et svakhetsledd til at det er blitt mitt sterkeste kort noensinne. Det driver meg når jeg snakker for mennesker som meg. Det Menneskeverd står for er utrolig viktig. Ett liv – uendelig verdi.

Og prisvinneren la til: – Når jeg våkner i morgen er jeg Livsvern-­vinner. Det er utrolig stort. Takk for prisen. Ingenting kan måle seg med dette. Jeg tror ingen forstår hvor mye dette betyr før de har levd mitt liv.

Et stort forbilde

I begrunnelsen for prisen heter det blant annet: «Gjennom sine foredrag om livets oppturer og nedturer, har Salum Kashafali et budskap til inspirasjon for oss alle: Forutsetningene våre trenger ikke være et hinder for hva vi ønsker å gjøre eller oppnå i livet. Når Menneskeverd velger å gi Livsvernprisen 2022 til Salum Kashafali, er det fordi han fremstår som et stort forbilde som har klart å forvandle nederlag til en ressurs som skaper håp og livsmot hos svært mange.»

Mollie

Under prisutdelingen hadde Menneskeverd en stor, liten overraskelse til Salum. Mollie entret scenen. Hun er seksåringen som imponerte Salum så mye da han så henne på God Morgen Norge at han like godt inviterte henne til et stevne så de kunne møtes. Siden har Mollie vært en av hans største supportere.

– Jeg tror Mollie er en større inspirasjon for meg enn jeg er for henne. Det er en jente som er blind, men som ser klarere enn mange som ikke er det. Hun er en stor inspirasjon for meg, sa han etter gulløpet i Tokyo 2021.

Men her, på scenen i Teatersalen på Hotel Continental, hadde Mollie fått et stort oppdrag. Hun fikk overrekke Salum selve symbolet på Livsvernprisen, en liten statue.

«Hva liker du med Salum?» ble hun spurt. – Han er fin og koselig å være sammen med. God å gi klem. Jeg digger ham og han digger meg, svarte den munnrappe bestevennen til Salum.

---