Tørst

Av Torbjørg Torp Nilssen, lektor og tekstforfatter – andakten er publisert i Agenda 3:16 nr. 2/2018

Det er ikke godt å være tørst. Det er skikkelig fortvilende å ha gått langt og så komme svett og sliten til et bekkefar – som har tørka ut. Særlig hvis man ikke vet hvor neste bekk eller vannhull finnes. Da er tørsten det eneste.

Nå er det fastetid. Og jeg er et menneske. Ingen overraskelse, men jeg kjenner at jeg er menneske med kropp og ånd og sjel. Alt i meg kan kjenne tørste. Nå er det vel slik at sjelen og ånden gleder seg når kroppen har lengtet etter vann, og kan drikke seg utørst i en fjellbekk. Og jeg tror kroppen trives og løfter glasset i glede når sjelen og ånden får påfyll. Det er allikevel noen fortellinger og bilder fra Bibelen og noen erfaringer jeg har, som gjør at jeg lurer på hvordan dette med tørste egentlig henger sammen. 

For det er ikke godt når det river og lengter og drar og suger og tørster i alt i meg som er menneske. Det er ikke alltid jeg vet hva tørsten i meg trenger heller, eller hva den vil og hvilken retning den drar. Den er sterk og hører ikke alltid på logiske argumenter om hvor det er klokt eller ansvarlig å slukke tørsten. Og hva er det egentlig jeg lengter og tørster etter? Er det fellesskap? Bekreftelse? Mening? Er det alt dette? Er det Gud? 

Jeg lurer på hvorfor vi er skapt sånn, med tørste. 

Jeg har tenkt at tørste er en dårlig idé, at det skaper mye trøbbel og at det handler om at jeg ikke har gjort nok eller valgt rett. For er jeg tørst fordi jeg ikke har drukket nok av det levende vannet, det som stiller tørsten for alltid? Er det mulig å drikke seg utørst, én gang for alle? Og kan mennesker drikke av hverandres kilder, eller kan vi bare peke på kildene som er større enn oss selv, hvor vi har fått sitte ned? 

Jeg fant et vannhull, en oase langs veien mellom Kairo og Alexandria.

Torbjørg Torp Nilssen

Tørste er en «hensiktsmessig reaksjon», kan vi lese på en helsenettside. Kanskje det er slik at tørste er det sikreste tegn på liv. Da høres det ikke ut som en så dårlig idé allikevel. Men det er krevende å leve i spennet mellom lengsel og ro. 

Jeg fant et vannhull, en oase langs veien mellom Kairo og Alexandria. Mennesker som jobber sammen. Som ber sammen. Som synger sammen i dypere stemmeleier og andre skalaer enn jeg noen gang har hørt. Anafora. Et besøk i denne ørkenen, der vannet strømmer raust i bekker og bassenger, ble til noen linjer om tørste, og et vers fra den siste boka i Bibelen meldte seg som refreng:

Det var lengselen her inne

som dro meg til deg først

Det var lyden av din kilde 

som gav slik en tørst

Og vi som kommer langveis fra

når vi har kommet frem

Vi har aldri vært her før,

men vi har kommet hjem

«Kom!» 

Den som hører, skal si: «Kom!» 

Den som tørster, skal komme, 

og den som vil, skal få

livets vann som gave

(etter Åp 22, 17)