Fra jord til bord med Villsankeren
Tekst Brita Skogly Kraglund – Denne saken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 7/2020
Øystein Horsberg har vært naturoppsynsmann i Jotunheimen og pelsjeger i Alaska. Det kommende året ønsker han å leve utelukkende av det naturen har å by på. – Jeg vil leve nærmere Guds opprinnelige skapertanke for meg, sier han.
Villsankeren, som han kaller seg, ønsker å formidle og bygge en bevissthet på alt vi har innenfor sanking, jakt og fiske i Norge. Målet er å leve et år uten å handle i matbutikker.
– Men først må jeg skaffe nok byttemat slik som viltkjøtt, fisk, bær og sopp. Overskuddet av det jeg høster, skal jeg bruke for å bytte til meg mat fra små, lokale produsenter jeg møter. Jeg må jo ha litt poteter, grønnsaker, egg og korn, legger han til.
– Hvor enkelt kan man leve, spør han og svarer selv:
– Jeg har kompetanse og utdanning på mye av dette. Jeg kan høste til alle årstider. Snarefangst på Finnmarksvidda om vinteren, samiske høstingstradisjoner, isfiske. Fra fjord til fjell til kyst. Med andre ord, jeg kan sanke mat i hele Norge.
«Hvordan kan vi minske forbruket vårt?»
Menneskemøter
Prosjektet handler også om mennesker han møter på sin vei. Har de en spennende historie, ønsker han å formidle den gjennom film – aller helst gjennom fjernsyn.
Ideen fikk han mens han var på isfiske i Femundsmarka. Da slo det plutselig ned i ham at det var dette han ville drive med, et prosjekt han kunne lage en jobb av. Mange av syslene, å hogge ved, jakte og fiske, gir ham en indre ro.
– Da tenkte jeg: «Dette vil jeg drive med.»
Hvordan kan vi minske forbruket vårt? Hvor enkelt kan man leve, spør han. Og fortsetter:
– Er det mulig i Norge i år 2020/2021 å leve som man opprinnelig gjorde her i landet? Er det mulig å leve som vi gjorde da vi fulgte villreinen opp hit for mange tusen år siden, uten det evige jaget etter stadig mer forbruk?
Under planleggingsfasen har han prøvd å promotere prosjektet for å få kontakt med interessante mennesker. Han har blant annet vært i Reiseradioen. Der møtte han helseminister Bent Høie og snakket med ham om beverbestanden i Rogaland.
– Fanger du bever selv?
– Ja. Jeg håper å få fatt i så mange at jeg kan lage luer og votter. Det kan være fine byttemidler. Og rev kan jeg skyte fra kjøkkenvinduet mitt. Jeg legger ut åte og har varsel på det, forklarer han.
Drengestue
Innimellom turene skal han bo i Nordkisa i Ullensaker. Dit, til den lille drengestua han har leid, ønsker han velkommen til en prat om det som engasjerer ham så sterkt.
– Sett deg inn foran. Bak ligger en rådyrbukk og et rådyrkje, to skrotter fra dyr som er kjørt ned. Jeg har fått dem til åte, smiler 42-åringen når han henter journalisten på Jessheim stasjon.
Tømmerhuset er akkurat passe som base for det kommende året. Her har han mange muligheter til også å jakte og sanke hjemmefra.
Han viser vei til tyttebærskogen bare noen minutters gange unna boligen. Bærplukkeren fylles raskt opp med skogens røde bær.
– Disse kan jeg bruke som byttemiddel, mener han.
Skogens gull, kantarellen, er en annen byttevare som han har funnet mye av denne høsten.
Tidlig på våren plukket han granskudd som er blitt til sirup. Våren er mest aktuell for ville vekster.
Han har også vært på fiske i Numedalslågen med en urgammel fangstmetode med flåtefiske. Det foregår ved at en avlang flåte fortøyes til land på tvers av elvestrømmen. Fra flåten senkes et ledegarn som leder laksen utover til et parti med sterkere strøm. Der svømmer den inn i en sekk av garn. Når laksen berører tråder som er festet til garnet i sekken, varsler den fiskerne på flåten ved at snorene fra sekken er forbundet med ei bjelle. Fiskerne må da stenge sekken før laksen finner åpningen den kom inn av. På slike flåter er det små hytter med to til fire soveplasser.
– Noe av fangsten tok jeg med til en bonde på Hadeland som ga meg poteter og grønnsaker i bytte, sier han og er optimistisk med tanke på vintermånedene som venter.
På sensommeren har han også drevet bukkejakt på rådyr- og ringduejakt. Hjortejakt har lokket ham til Vestlandet.
Indisponert
Gnisten for jakt og fiske ble for alvor tent da han var elev ved Øytun – nå Alta Folkehøgskole. Deretter ble det Norges Landbrukshøgskole på Ås, inkludert utveksling i Alaska. Siden har han jobbet mye med offentlig forvaltning av natur – blant annet som naturoppsynsmann i Jotunheimen. Han har også vært lærer på Vestby videregående skole. Der underviste han i naturfag og matte. Men så sa kroppen stopp.
– Jeg hadde «en tur i veggen» så det smalt. Jeg var indisponert lenge. Sov ikke om natta. Hangla meg gjennom fire år, forteller Øystein.
I denne tiden prøvde han mange ting for å bli frisk, også ulike dietter. Ingen ting virket før han fikk en telefon fra ei dame han ikke kjente. Kontakten kom via Facebook mens han lå syk på familiehytta på Hadeland.
– Fortsatt aner jeg ikke hvorfor hun tok kontakt, men jeg tror det var «Gudfeldig».
Hun var en bekjent av en jeg kjenner. Kvinnen ba for meg, og mente jeg burde oppsøke en pinsemenighet og en pastor på Åsgreina. Jeg hadde slitt og kava så lenge, og gjorde som hun anbefalte. Der opplevde jeg en ikke-fordømmende nådeforkynnelse som satte meg fri i løpet av få dager. Plutselig begynte jeg å sove igjen, og jeg begynte å spise vanlig mat. Jeg fant det lille frøet som tross alt spirte i meg. Jeg hadde lenge vært engstelig for å leve – og for å dø. Med ett forsvant all frykt. Gud er Gud, men en del av mine bilder av ham har ikke vært oppbyggende for meg. Jeg er satt fri fra mye, forklarer han.
Dette skjedde for et drøyt år siden, og Øystein har fortsatt tilhold i menigheten når han ikke er ute for å sanke og filme. Der har han også møtt kjæresten sin.
Visste du at vi trenger natur for å holde oss friske? Les saken her
Filme og formidle
– Har du fått mange gode navn til mennesker du kan ta kontakt med?
– Ja, noen. Men jeg tar gjerne imot flere tips fra folk som har noe å lære bort innenfor høsting av ville naturressurser. Er historiene gode nok, vil jeg filme og formidle dem videre.
Så langt har Horsberg avtaler om å filme folk som driver isfiske etter røye på den kaldeste tiden av året på Finnmarksvidda, og ei ung jente som driver elgjakt med faren sin med Jemt-hunder. Han skal treffe folk som leverer ville vekster til Michelin-restauranter.
Han har allerede rukket noen av de planlagte turene i en bensingjerrig, rød bil med plass til både mann og last. Overnattingene skjer i telt, koier eller hos kjente. Budsjettet krever lavt pengeforbruk.
Farfars fortelling
– Hvor stammer naturgleden din fra?
– Farfar var fra Helgeland, og han var god til å fortelle. Jeg levde meg inn i hans historier fra jakt og fiske. Han bodde i Oslo som voksen, og han var ivrig til å ta med oss barnebarna ut i naturen. For eksempel til Sognsvann for å fiske abbor med mark og dupp. Som femåring lærte jeg å rense fisk.
Gården i Bindal, der bestefaren vokste opp, er nå eid av en slektning. Øystein elsker å være der og følge i farfarens fotspor. Han har vært der nå i høst. Denne gangen fant han farfarens gamle anorakk. Den brukte han på tur i fjellene der oppe.
– Og jeg fikk så mange varierte opplevelser. Det ble både oppturer og nedturer. På slektsgården fisket vi masse røye til rakfisk. Den hadde kjempekvalitet. Vi la den ned også, pluss at det ble masse deilig stekefisk. Så gikk vi på skogsfugljakt og skjøt jerper, fugler i fasanfamilien. Jerper er lyse og kyllingaktige i kjøttet – uten den viltsmaken som ryper har. Så satte vi garn i sjøen og trakk opp kveite, hyse, lyr torsk og sei. Jeg lærte noe artig om tilberedning – nemlig å lage seilaks. Da tilsetter man rødfarge til seien. Denne fisken er også kalt fattigmannslaks.
Øystein Horsberg gleder seg til Finnmark midtvinters. Der planlegger jegeren blant annet snarefangst på ryper. Han håper også å få innblikk i samiske jakttradisjoner.
Hjemme i Ullensaker fylles fryseboksen med fisk, hjortekjøttdeig, ringduer, rådyr, bær og ville vekster – blant annet.
– Men nå framover skal jeg fokusere på konservering, tørke og lage spekekjøtt.
– Hva er livretten din?
– Fårikål. Jeg håper noen byr meg på det i løpet av dette året!
– En matvare du kommer til å savne?
– Kaffe. Men jeg kan kanskje bytte til meg en pose. Og jeg kommer til å takke ja når jeg blir invitert inn til folk for å spise, presiserer villsankeren.
