Å snakke med noen om selvmord øker ikke selvmordsfaren
Tekst Birgit Lersten Lopacki
– Vær ikke bekymret for å snakke om selvmord med en du er bekymret for, av frykt for å sette noen på tanken, sier psykologspesialist Tormod Stangeland.
Agenda 3:16 har stilt psykologspesialist Tormod Stangeland ved ungdomspsykiatrisk klinikk på Akershus universitetssykehus noen spørsmål knyttet til selvmord.
– Hvordan kan vi møte mennesker som strever med livet, og som gir uttrykk for at de ikke orker leve?
– Mange som har sterke selvmordstanker føler seg verdiløse, og at de er til belastning og plage for andre. Når noen har det slik, er det ekstra sterkt å merke at du betyr noe for andre. Opplevelsen av å høre til et sted og at noen er glad i deg kan gjøre stor forskjell.
– Noen ganger er det mennesker i vår nærhet som vi ikke har skjønt at har det så vanskelig at de ikke orker å leve. Kan man fange dem opp i tide?
– Det skjer dessverre at noen går og tenker på å ta livet sitt, men ikke tar sjansen på å fortelle det til andre. Noen er usikre på om andre vil tåle å høre hvor vanskelig de har det, eller de er redd for at andre blir sinte eller skuffet eller tror dårligere om dem. Jeg tenker at hvis noen likevel åpner seg, må jeg reagere slik at de får lyst til å fortelle mer, heller enn å lukke seg igjen. Det kan føles veldig vanskelig å spørre om selvmordstanker til en som ikke selv har sagt noe om det. Noen er redde for at det skal bli som en beskyldning, som kanskje kan gjøre det enda verre, eller at den andre skal bli satt på tanken om at de burde ta livet sitt. Mange er redde for at den andre bare skal nekte for selvmordstanker og trekke seg unna. En måte å gjøre det på, er å la være å spørre om ting det kan være vanskelig å svare på, men i stedet fortelle om din egen bekymring: «Jeg er redd for at du tenker på å ta livet ditt. Jeg håper du vil snakke med meg om det.» Da krever du ikke å få svar fra den andre, men forteller om deg selv.
– Hva mener du om hvordan vi omtaler selvmord i media i dag? Hva er greit å si og hva er ikke greit?
– Jeg mener det er veldig riktig av mediene å skrive om selvmord, og slik være med på å åpne opp om tanker som mange holder for seg selv. Når folk leser om det, kan de oppdage at selvmordstanker faktisk er ganske vanlig, og ikke tegn på galskap. Ensomhet ligger nær kjernen av selvmordstanker, og medieoppmerksomhet kan gjøre dette vanskelige temaet mindre ensomt. Det krever selvsagt at mediene er modne og ansvarsbevisste, for medieomtale skal handle om opplysning, aldri underholdning. Stort sett synes jeg mediene har god respekt for temaet.
– Hvor stor er smitteeffekten når man omtaler et selvmord?
– Forskningen forteller oss to ting som er viktige å huske på i dette spørsmålet. For det første: Hvis selvmord blir fremstilt som noe modig og befriende, og den som er død omtales mye mer positivt død enn levende, da kan det være farlig. Noen som leser om det, kan ønske å oppnå det samme. Vi så tendenser til det rundt Ari Behns død, da medieomtalen gikk fra kritisk til angerfull. Samtidig var mediene veldig oppmerksomme på faren, og passet på å ikke forherlige handlingen. For det andre: Mange er redde for å snakke om selvmord med en de er bekymret for, av frykt for å sette noen på tanken. Det forteller forskningen at vi ikke trenger bekymre oss for. Å snakke med noen om selvmord øker ikke selvmordsfaren, tvert imot.
Er du i krise eller har selvmordstanker? Ikke gå alene med det.
Ring Kirkens SOS sin døgnåpne hjelpetelefon på 22 40 00 40 eller Mental Helse sin døgnåpne hjelpetelefon på 116 123.