Velger å leve offline

Han er retreatleder og sjelesørger, og en forfatter og forkynner svært mange lytter til. Prøv bare ikke å nå ham på internett, epost eller mobil. Der nekter Magnus Malm å være. Det handler om frihet, mener han.

Tekst og foto Per Arne Gjerdi

Jeg har reist med tog fra Oslo via Gøteborg og nordøstover til Vårgårda, der jeg blir hentet av Magnus Malm. Etter et kvarters kjøretur ut på landet, er vi hjemme hos ham i Asklanda. 

Sant å si har jeg mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har intervjuet ham tidligere. Første gang, for mer enn 20 år siden, handlet samtalen om I lammets tegn, en bok om den kristne kirkes vei inn i et nytt årtusen. 

På et eller annet tidspunkt fant jeg også ut at vi har en felles lidenskap, nemlig jazz. Da vi sist møttes til intervju, om temaet bønn og stillhet, gled samtalen etter hvert over i en oppdagelse: Vi hadde begge hørt en bestemt plate med pianisten Keith Jarrett som hadde gjort noe med oss. Musikken hadde åpnet noe i meg, fortalte jeg. Noe som også hadde med tro og åndelighet å gjøre. Magnus hadde det på samme måte. 

Derfor er det ikke tilfeldig at han foreslår at vi starter med å lytte til Jarrett. Vi har tid til én låt. 

Født i Småland

Melodiøs jazz passer dessuten perfekt, tenker jeg, som lydspor til disse landlige omgivelsene der Magnus og kona Elisabeth bygde hus for 30 år siden. De kom hit etter å ha brutt opp fra et både sosialt og travelt liv med småbarn i storbyen. 

Selv er Magnus født utenfor Jönköping i Småland, der han bodde til han var ni år. Da flyttet enebarnet med sine foreldre til Gøteborg. Først da han var tolv, fikk han en bror.  

Foreldrene var andre generasjons frelsessoldater, og kom fra arbeiderklassen. 

– Dermed vokste jeg inn i Frelsesarmeen, samtidig som jeg hele mitt liv har tilhørt Svenska Kyrkan, der jeg ble døpt som barn, forteller han. 

Trommeslager

– Var du aktiv i Frelsesarmeen i hele oppveksten?

– Ja, bortsett fra en kort periode tidlig i tenårene, da jeg syntes det var kjedelig. Men så fikk jeg sjansen til å spille trommer. De ville lære opp en trommeslager. Så det var Guds måte for å få meg tilbake, ler Magnus.

– Jeg har regnet meg som kristen hele mitt liv. Har alltid trodd på Gud. Men jeg regner 1970 som et veiskille, der det begynte å be-vege seg på dypet, sier han.

– Det hang sammen med fornyelsen vi opplevde i en ungdomsgruppe i Frelsesarmeen. Men det hang også sammen med at jeg kom i kontakt med Jesus People – den amerikanske Jesusbevegelsen. Det kom folk fra California til Gøteborg.   

Fødtes en lengsel

Magnus var student i Gøteborg på begynnelsen av 1970-tallet. Han drømte først om å bli arkeolog, og studerte kunsthistorie et år. Så tok han et år med vanlig historie, før han gikk over på teologi, også det bare et år. 

– Det var politisk rødt i hele Sverige på den tiden, og Gøteborg hadde det rødeste universitetet i hele landet. Det var dogmatisk marxisme.

Et typisk innslag i bybildet var de som sto og solgte Gnistan, kjent avis på venstresiden, minnes Magnus.

– Jeg innså at det heller ikke fantes én fornuftig kristen avis som jeg kunne legge i hendene på mine ikke-kristne kamerater. De som fantes var så interne i språk og tematikk. Da fødtes denne lengselen i meg: Tenk å få jobbe med et tidsskrift som på en eller annen måte kommuniserer evangeliet. 

Midt i dette dukket det opp et par blader fra den amerikanske Jesusbevegelsen – Hollywood Free Paper og Right On – som ble til stor inspirasjon. Magnus startet selv et blad som het Petrus, tilknyttet Gøteborgs kristne ungdomsråd. 

Petrus ble etter et par år til Nytt Liv, som Magnus holdt på med i 15 år, både som journalist og redaktør. Nytt Liv fant ikke bare et stort nedslagsfelt rundt om i Sverige, men nådde også mange lesere i Norge. Tidsskriftet var en viktig inspirasjon da Korsvei-bevegelsen så dagens lys i 1985. Magnus har selv hatt nær tilknytning til Korsvei, både som bibeltimeholder og festivaldeltaker.      

1972

Før vi forlater 70-tallet, forteller Magnus at
han i 1972 gjorde en erfaring som var «klassisk karismatisk», og som i veldig stor grad forandret ham. 

– Jeg hadde fram til da vært enormt introvert, noe som skyldtes flyttingen fra Jönköping til storbyen Gøteborg. Ensomheten og utenforskapet gjorde at jeg gikk veldig mye inn i meg selv, sier han. 

1972 ble i det hele tatt et merkeår i livet hans. Ikke bare begynte han å jobbe med Petrus. Sommeren det året ble han sammen med Lisa, eller Elisabeth, som hun heter. De to giftet seg i 1974, og flyttet året etter sammen i en storfamilie i en av Gøteborgs drabantbyer. 

Jim Wallis

Nytt Liv ble laget i storfamiliehuset. 

– Det å ha redaksjonen der, med stadig nye mennesker innom, ga en veldig dynamikk til vårt storfamilieliv, minnes Magnus.

En viktig inspirasjon for ham og miljøet rundt Nytt Liv var kontakten med Jim Wallis og Sojourners i Washington DC fra midten av 70-tallet. 

– Det reddet hele mitt politiske engasjement, sier han.

– Jim Wallis lærte meg å hente den politiske radikaliteten fra de bibelske kildene.  Det jeg tidligere hadde sett av politisk radikale kristne, var i prinsippet en tynt maskert marxisme.

Flyttet ut på landet

– Hvorfor brøt dere etter hvert opp fra storfamilien i Gøteborg, med tre sønner, og flyttet ut på landet, hit til Asklanda?

– Det skyldtes ikke at vi var lei av det livet, men Lisa og jeg hadde utfordringer i vår egen relasjon. Vi kjente at vi trengte tid for oss selv, og at vi ville prøve et nytt miljø etter å ha bodd i byen i 25 år. 

Etter å ha leid bolig her i to år, bygde de sitt eget hus i 1987.

– For Lisa var det en stor omstilling. For meg
var det en drøm. Nå sier vi begge at vi ikke kan tenke oss å bo i byen. Vi elsker livet og stillheten her, sier Magnus. 

Jesu etterfølger

En viktig faktor i prosessen med å finne en kristen integritet, ble for Magnus møtet med den ignatianske spiritualiteten. Der fant han en enda dypere sammenheng mellom samfunnet og det indre livet. 

– Hva er det med denne Ignatius av Loyola som kan bety noe for mennesker i dag?

– Da Ignatius ble omvendt, mens han lå som rekonvalesent på slottet etter krigen mot franskmennene, var hans store spørsmål hva han skulle gjøre med resten av sitt liv: Skulle han gå tilbake til livet som adelsmann og karrieresoldat, eller skulle han bli en Jesu etterfølger i sporene etter Dominikus, Frans av Assisi og de andre helgenene han hadde lest om? Ignatius velger å stille hele livet sitt til disposisjon for Jesus. For ham er vilje, følelser og intellekt verken en konkurrent eller et problem for Gud, men en ressurs som du legger i Guds hånd, poengterer Magnus. 

– Det er en åndelighet som relaterer til mennesket slik det faktisk er, og som er vendt mot verden.

Retreat

I kjølvannet av sine nye oppdagelser og inspirasjons-kilder, begynte Magnus å dra på retreat. Det var på St. Davidsgården på 80-tallet at han oppdaget den kontemplative måten å be på. Dessuten opplevde han det fantastisk å feire messe daglig i en retreat. 

– Da fødtes også drømmen: Hvis jeg noen gang skulle jobbe med lederskap, ville jeg gjøre det i rammen av retreat. Bare å reise rundt og holde foredrag om lederskap, forandrer ingenting. Jeg så hvor mye retreaten forandret i meg, med utrolig enkle midler, og kjente at det skulle vært spennende å utvikle en retreat som møter ledere på deres eget språk. 

Etterfølgelse

Etter at Magnus sluttet som redaktør av Nytt Liv, ga han i 1990 ut Veivisere – som kom til å bli en mye lest bok om kristent lederskap i hele Skandinavia, på tvers av kirketilhørighet. I dag teller forfatterskapet hans et titalls bøker. 

– En rød tråd i bøkene dine, uansett hovedtema, synes å være etterfølgelse?

– Ja, det er nok midt i blinken. Det går tilbake til hva jeg ser som selve urbildet på hva det er å være kristen, nemlig dette at Jesus kommer gående på stranden og sier til mennesker: Følg meg! Det er veldig konkret, knyttet til Jesus som person, og til etterfølgelse. Det er selve DNAet i min måte å tenke på. Det som frustrerer meg med mye teologi, er at den ikke fører til etterfølgelse. 

– En annen rød tråd er inkarnasjonen. Eller for å si det med undertittelen på din nye bok, som handler om «hvordan Gud ble menneske, og hva det har med oss å gjøre». Et budskap som også er julens hovedbudskap?

– Ja, boken tar utgangspunkt i formuleringen fra kirkemøtet i Khalkedon i år 451, nemlig at Jesus Kristus er både sann Gud og sant menneske. Veldig mange problemer i vårt eget liv og i våre forsamlinger, handler om at vi har havnet i et enten-eller, slik at det blir for lite Gud, eller for lite menneske.

Oppfattet som en særing

Et fellestrekk i Magnus Malms bøker er kombinasjonen av samfunnsanalyse og teologisk refleksjon. Hans nyeste bok Samtidig… vekker blant annet assosiasjoner til Fotspor i glasstrappen fra 1999, som handlet om «den svimlende klatringen i Babels tårn og veien tilbake til jorden». Med brennende engasjement skildret han vår egen tid som en kultur uten grenser, uten samvittighet og uten kropp. Og ikke minst leverte han – før internett og mobiltelefon var blitt allemannseie – en krass kritikk av den teknologiske utviklingen.

– Hva tenker du nå, snart 20 år senere?

– Den gangen ble jeg nok oppfattet som en særing, som sitter der ute på landet og lever i sin egen verden. «Han skjønner ingen ting, og vil bare tilbake til det gamle», tenkte vel mange. Nå har jeg mistet tellingen på alle som vil komme og intervjue meg om hvorfor jeg ikke har en datamaskin. Sier det noe? 

Det er blitt verre

– Men kan det være at du nå, enda mer enn før, blir oppfattet som en original?

– Det er selvfølgelig risken. Men jeg tror at jo raskere utviklingen går, desto flere rapporter fins det om hva IT fører til. Empiriske undersøkelser om hvordan det påvirker menneskers evne til konsentrasjon, empati, sosiale relasjoner og så videre. Og det påvirker dagens politikk, sier Magnus.

– Skal jeg justere noe i analysen min, må det være at det er blitt verre enn jeg trodde. Teknologien har fått større makt over mennesker. Det er blitt enda større grunn til å advare mot de politiske konsekvensene av internett. 

Kreativ motkultur 

– Antakelig er kristne livredde for å bli oppfattet som bakstreverske og teknologifiendtlige, sier Magnus.

– For meg handler dette veldig mye om frihet, fortsetter han. 

– Hjemme hos oss har vi løst det slik at jeg har ingen datamaskin eller iPhone. Lisa har det, og hjelper meg når vi for eksempel skal bestille togbilletter. Jeg forsøker å hjelpe henne med å begrense bruken av mobil og data. Det har hun bedt meg om. Vi har en god dialog om disse tingene.  

– Det er lite som tyder på at denne utviklingen vil avta?

 – Du kan ikke stoppe den teknologiske utviklingen. Men kirken kan fortsatt være en kreativ motkultur. Vi kan peke på friheten til å si nei, og velge en annen vei, sier Magnus og siterer Paulus: «Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.» 

– Går du inn på en buss i dag, sitter 98 prosent av folk og ser inn i en skjerm. Jeg kan ikke oppfatte det som noe annet enn kollektivt slaveri. Jeg tror ikke de vil det, dypest sett. 

Kropp og retreat

Å skrive bøker er ikke det Magnus bruker mesteparten av tiden sin til. Jobben hans er å lede retreater og samtale med mennesker.

Grunnrytmen er at han leder retreater hver tredje uke, fra søndag til fredag. Enten på stiftgården Lilleskog utenfor Alingsås, eller på vandrarhemmet Makrillviken i Smögen om sommeren. 

– Jeg stortrives med det, etter 27 år. Vi har aldri hatt så stor pågang av folk som vil på retreat som vi har nå. Fulle retreater og ventelister er standard. Hvorfor, vet jeg ikke, sier Magnus. 

Hjemme i Asklanda er hverdagsrytmen en veksling mellom samtaler, stillhet og fysisk arbeid. Han tar i mot mennesker til samtaler. Han har to hester som skal stelles. Og han har nok av ved å ta seg av. 

– Kroppsarbeid er viktig for meg. Jeg ville hatt veldig vanskelig for å overleve i byen, der det fins veldig lite du kan gjøre rent fysisk. 

«It don’t mean a thing»

– Et spørsmål før vi går ut for å ta bilder: Har noen intervjuet deg om din jazzinteresse?

– Nei, smiler Magnus, og fortsetter: 

– La meg sammenfatte det med en låttittel av Duke Ellington: «It don’t mean a thing, if it ain’t got that swing.» 

Magnus ler godt.

– Det ligger faktisk mye i det. Liv og frihet er det jeg forbinder veldig mye med jazzen. 

 – Har du heller aldri skrevet noe om det selv?

– Jeg har nevnt Bill Evans og Miles Davis i en sammenheng. Men mitt kjærlighetsforhold til jazzen har jeg aldri skrevet om. Det skal jeg nok gjøre en gang.