Hjelp til å dø – eller hjelp til å leve?
Bør et menneske få hjelp til å dø når smertene er store og livet virker uutholdelig å leve? Eller er det bedre å få livshjelp? Debatten om aktiv dødshjelp kommer med stadig større styrke i landet vårt.
Tekst: Kristin Wennemo Malmin
Denne artikkelen stod på trykk i Agenda 3:16 nr 11, 2016
Legeassistert selvmord og eutanasi er to former for aktiv dødshjelp som er tillatt i noen få land i verden. I disse landene får stadig flere mennesker hjelp til å dø. I fjor fikk en kvinne i 20-årene i Nederland innvilget aktiv dødshjelp fordi hun var psykisk syk. En 17 år gammel gutt i Belgia fikk i sommer innvilget legeassistert selvmord fordi han var uhelbredelig syk.
Siden aktiv dødshjelp ble innført i Nederland i 2002, har stadig flere mennesker valgt å få hjelp til å avslutte livet sitt. I 2015 valgte hele 5 561 mennesker i Nederland å få hjelp til å dø, i følge organisasjonen Menneskeverd. Nabolandet Belgia er det eneste landet i verden som ikke har noen nedre aldersgrense for å få utført aktiv dødshjelp.
I tillegg til Nederland og Belgia, er det tillatt med eutanasi og legeassistert selvmord i Luxembourg, og i Quebec i Canada. Noen få stater i USA tillater legeassistert selvmord, mens Sveits tillater assistert selvmord.
Ordforklaringer og begreper rundt «aktiv dødshjelp»
– I England hadde de en grundig debatt i parlamentet i fjor om de skulle innføre legeassistert selvmord. Et stort flertall stemte imot. Det sier noe om at i de landene hvor man har hatt en grundig politisk prosess, der de har hentet inn argumenter fra fagfolk, der kommer man til et annet resultat enn i for eksempel Canada, der de ikke hadde den samme grundige prosessen.
Det er Maria Victoria Kjølstad Aanje som sier dette. Hun er informasjonsansvarlig i Menneskeverd, en organisasjon som kjemper for menneskets rett til å leve fra unnfangelse til naturlig død.
(Nå: Kommunikasjonsrådgiver)
Foto: Anders Kjøndal
Bekrefte sårbare mennesker
– Hvorfor argumenterer dere for livshjelp på slutten av livet i stedet for dødshjelp?
– Fordi vi ser at livshjelp er det beste alternativet og det beste motstykket til aktiv dødshjelp. Vi mener at det er så mye viktigere å bekrefte mennesker når de er i en sårbar posisjon, eller når de er på slutten av livet og kanskje ikke kjenner på den verdien selv. Dødshjelp gjør det stikk motsatte, for det bidrar ikke til å bevare menneskeverdet i samfunnet. Vi mener at aktiv dødshjelp bryter med tanken om at mennesket er ukrenkelig og har full verdi fra begynnelse til livets slutt.
– Men kan det ikke også være menneskeverd å akseptere et menneskes ønske om å avslutte livet? Sett at jeg var alvorlig syk, hadde sterke smerter og ønsket å dø?
– I utgangspunktet er det viktig å møte deg der du er, og bekrefte dødsønsket ditt. Det kan være reelt. Men for å tillatte dødshjelp i noen tilfeller, må man ha en lovendring som er rettferdig og som gjør at praksisen blir forsvarlig. Hittil kan vi ikke se noen form for lovgivning i noe land som har ført til at kun enkelte grupper har fått dødshjelp, uten at det har skjedd en utglidning av praksisen. Ser du for eksempel til Nederland, er vi blitt vitne til skråplaneffekt der flere og flere får hjelp til å dø for ulike type lidelser – også psykiske.
Vi mener at aktiv dødshjelp bryter med tanken om at mennesket er ukrenkelig og har full verdi fra begynnelse til livets slutt.
Maria Victoria Kjølstad Aanje
– Mener du at det ikke finnes noen tilfeller der aktiv dødshjelp er greit?
– Jeg mener det. Fordi praksisen bryter med menneskeverdet. Du har verdi også når du er på slutten av livet selv om du kanskje ikke alltid vil kjenne på dette selv. Et annet argument er at om du legaliserer aktiv dødshjelp, kan det føre til at en del eldre mennesker automatisk vil kjenne at de er til byrde for samfunnet og føle på at de bør gi sengeplassen sin til andre som trenger det mer. Hvis en rettighet truer andres rett til å leve, bør vi da innføre denne ret-tigheten? Til det spørsmålet er svaret mitt nei.
Vanskelig å sette grense
– Dødshjelpforkjempere bruker ofte begrepet autonomi som hovedargument for innføring av aktiv dødshjelp – prinsippet om at det er mitt liv, derfor må jeg også få bestemme over min død, påpeker Kjølstad Aanje.
Hun mener at om man bruker dette argumentet som et prinsipielt grunnlag for å tillate aktiv dødshjelp, blir det vanskelig.
– La oss si at vi innfører en begrenset lov om aktiv dødshjelp, som kun skal gjelde for dem som er dødssyke og har seks måneder igjen å leve, og at loven hviler på prinsippet om autonomi. Hvorfor skal da ikke en person på 50 år som har den alvorlige sykdommen ALS, og som kanskje ikke har seks måneder igjen å leve, men to år – hvorfor kan ikke den personen med sin selvråderett få ta det samme valget hvis han synes at tilværelsen er uutholdelig? Dødshjelp-motstandere får det vanskelig når de bruker autonomien som argumentasjon, mener Kjølstad Aanje.
Hun trekker også frem lidelse som et argument:
– Lidelse er subjektivt og kan ikke måles. Lidelse for deg kan være noe helt annet for meg. Skal man bruke slike kriterier, kan ikke en lege si «du lider ikke nok».
Lidelse er subjektivt og kan ikke måles. Lidelse for deg kan være noe helt annet for meg.
Maria Victoria Kjølstad Aanje
Hjelper døende mennesker
Olav Magnus Fredheim er professor i anestesi og smertemedisin ved Norges tekniske-naturvitenskapelige uni-versitet (NTNU) i Trondheim, og overlege ved Palliativt Senter på Akershus Universitetssykehus (AHUS). Han har flere års erfaring i å hjelpe mennesker til å møte døden på en best mulig måte, og har forsket på smertelindring.
Palliasjon handler om å gi helhetlig behandling og pleie til en pasient med alvorlig sykdom og begrenset levetid.
– Palliativ behandling er ikke bare omsorg i livets siste dager og uker, mange pasienter får sin første kontakt med palliative avdelinger på sykehuset mens de fremdeles har måneder og år igjen å leve. Mange får livsforlengende og palliativ behandling samtidig, forklarer Fredheim.
Foto: Privat
Han forteller at den palliative behandlingen har fokus på å gjøre den gjenværende levetiden så god som mulig. At viktige medisinske aspekter er symptomlindring, og å unngå å gi medisinsk behandling med mye bivirkninger og liten nytte. Å dekke de sosiale og eksistensielle behovene er også en sentral del av palliasjon.
– På de palliative sykehusavdelingene har de fleste pasientene kreft, men du finner også pasienter med alvorlige nevrologiske sykdommer, som ALS, og noen som er i sluttfasen av hjerte- eller lungesvikt. Palliativ behandling gis også til pasienter som dør hjemme eller på sykehjem, og ofte gis palliativ behandling uten at en spesialisert palliativ sykehusavdeling er involvert.
– Hva er mennesker opptatt av den siste tiden de har igjen å leve?
– Når den siste tiden nærmer seg, er mange opptatt av om de vil få god nok smertelindring, og god og omsorgsfull pleie. Mange er også opptatt av å «rydde» i livene sine. Det kan være alt fra å skrive testamente og ordne i papirer, til å prøve å gjenopprette skadede relasjoner. En del er også opptatt av de eksistensielle spørsmålene, hva som skjer etter døden. For de fleste er det viktig å ha sine nære og kjære til stede den siste tiden.
Når symptomer er lindret og pasienten har fått annen hjelp, kommer ønsket om å leve tilbake.
Olav Magnus Fredheim, professor
Få ber om å få dø
– Hvor ofte opplever du at mennesker ber om å få slippe å leve – og få hjelp til å dø?
– Jeg opplever nok bare noen få ganger i året at pasienter eksplisitt ber om å bli tatt livet av. Det er enda sjeldnere at pasienter uttrykker et vedvarende ønske om dette. Ofte er slike uttalelser uttrykk for at situasjonen akkurat nå er uutholdelig, men når symptomer er lindret og pasienten har fått annen hjelp, kommer ønsket om å leve tilbake.
Kun én gang har Fredheim opplevd at en pasient som ikke hadde kort forventet levetid, spurte om han kunne gi henne medisiner hun kunne bruke til å ta livet sitt, for hun orket ikke tanken på å leve et langt liv med funksjonssvikt og mye smerter.
– Mens det er forholdsvis sjelden at pasienter sier at de ønsker å bli tatt livet av, er det vesentlig oftere at pasienter sier at de er klare for å dø, og at de ønsker at den siste tiden skal bli best mulig, men at de ikke lenger ønsker å motta behandling som kan være livsforlengende.
– Hva kan helsepersonell tilby om et menneske ønsker å bli tatt livet av?
– Både lovgivningen og etikken hindrer oss i å imøtekomme pasientens ønske om å bli tatt livet av. Det vi kan gjøre, er å spørre pasienten om hvorfor, og så gjøre vårt beste for å lindre og hjelpe innenfor de områdene der pasienten plages mest.
– Om aktiv dødshjelp blir innført i Norge – hvordan vil du som lege reagere på det?
Dersom aktiv dødshjelp blir innført i Norge, vil det innebære en radikal endring av legerollen. Å «behandle» sykdom og lidelse ved å ta livet av den syke, bryter både med den klassiske legeetikken og med det vi som kristne tenker om livets ukrenkelighet.
I en slik situasjon mener Fredheim det vil være desto viktigere å arbeide for gode alternativer til eutanasi og legeassistert selvmord, slik at færrest mulig velger å bli tatt livet av.
– Men hva med å innføre aktiv dødshjelp kun for en liten gruppe – for dem som vet at de har kort tid igjen å leve, som har store smerter, og som har et sterkt ønske om å dø. Vil ikke du som lege da være med på å hjelpe ved å ta livet av mennesket?
– Smerter som skyldes alvorlig sykdom slik som kreft, kan i de aller fleste tilfeller lindres bra. Og når forventet levetid er kort, kan vi om nødvendig lindre smerten ved å la pasienten sove seg gjennom de siste timene og dagene, såkalt lindrende sedering.
Verdighet ved livets slutt
– Argumentet om verdighet blir ofte brukt i denne sammenhengen. Vil det ikke være mer verdig å få dø før smertene blir alt for store og livskvaliteten redusert?
– Jeg tror det varierer mye fra menneske til menneske hva man opplever truer verdigheten. Smerter kan jo ofte lindres i stor grad i livets slutt. Jeg tror mange opplever det som mer truende mot verdigheten at man i livets slutt blir avhengig av hjelp og pleie fra andre.
Det å ta livet av et menneske, er det motsatte av å anerkjenne at det har verdi.
Olav Magnus Fredheim, professor
Fredheim tror vi har lett for å glemme at på samme måte som vi trer inn i livet hjelpeløse og avhengige av andre, er det normale at vi også forlater livet i en tilstand der vi har behov for hjelp fra andre.
– Det at vi i noen deler av livet er avhengige av andre, er en del av livets gang og bør ikke true vår verdighet. Jeg tenker at verdighet henger sammen med verdi. Det å ta livet av et menneske, er det motsatte av å anerkjenne at det har verdi.
– Hva slags livshjelp har vi å gi i Norge?
Begrepet «livshjelp» brukes nok mest i debatter der man ønsker et ord som er det motsatte av «dødshjelp». Ordet brukes lite i sykehus-hverdagen. Jeg forstår livshjelp som det vi både som helsepersonell og medmennesker kan gjøre for at livet skal være verdt å leve helt frem til man dør naturlig av en sykdom. God symptomlindring og god pleie er en forutsetning, men ikke tilstrekkelig, sier Fredheim.
Han påpeker at for at den siste tiden skal være god, er det også viktig med fellesskap og å oppleve mening med livet sitt.
– Skal vi unngå at mange ønsker eutanasi, trengs det ikke bare god helsehjelp, men også at vi som enkeltmennesker stiller opp for og bryr oss om hverandre, helt inntil det siste, fremhever Fredheim.
Glad for legestand og politikere
Maria Victoria Kjølstad Aanje i Menneskeverd er glad for at leger i Norge har skrevet under på at de skal lindre, trøste og helbrede, og ikke ta liv.
– Vi er heldige som har en legestand som er tydelig i mot aktiv dødshjelp, og at de fleste politiske partiene ser at dette ikke er et alternativ.
Vi er heldige som har en legestand som er tydelig i mot aktiv dødshjelp.
Maria Victoria Kjølstad Aanje
– Men undersøkelser viser at et flertall av nordmenn er positive til innføring av aktiv dødshjelp i noen situasjoner? Tidligere i år viste Nobas-undersøkelsen at tre av fire nordmenn er åpne for aktiv dødshjelp i gitte situasjoner.
– Jeg tror det er to grunner til at vi ser at nordmenn er relativt positive til en begrenset legalisering av dødshjelp. For det første mener jeg det henger sammen med oppslag i mediene. Skjebnesvangre historier deles. Jeg mener at mediene har et ansvar for å ikke kjøre ut slike historier uten at man nyanserer bildet og setter det inn i en større samfunnsmessig kontekst. For det andre er det ikke sikkert at man er så bevisst på de juridiske utfordringene som kommer hvis eutanasi og legeassistert selvmord skal settes i system og implementeres i et lovverk, sier Kjølstad Aanje.
