«Han helbredet all sykdom og plage hos folket»
Kronikk av Erik Bøhler
Foto: Per Arne Gjerdi
Det er skrevet gode, oppmuntrende bøker og lærde vitenskapelige artikler om hva kristen misjon har betydd for fremveksten av helsearbeid i mange av verdens fattige land. Også om hvor stor betydning kirken historisk har hatt for utviklingen av sykehusvesenet, både på verdensbasis og i vårt eget land. Det er en sterk og god tradisjon å stå i. Men for å få en ordentlig forståelse av hvilken rolle helse, sykdom og lidelse har i kirkens oppdrag, må vi tilbake til dens grunnlegger, kirkens hode, Jesus selv.
Det er mange fortellinger om når Jesus møter syke mennesker i de fire evangeliene. Bare ved å ta utgangspunkt i hans liv kan vi forstå hvordan vi som misjon kan gå rett i hans spor.
Bare ved å ta utgangspunkt i hans liv kan vi forstå hvordan vi som misjon kan gå rett i hans spor.
65 fortellinger om helbredelse
Hvilken rolle spilte helbredelse av sykdom i Jesu liv og virke? La oss begynne med å liste opp alle de gangene evangeliene forteller at Jesus helbredet. Det er rundt 65 slike fortellinger. Da er også de tre historiene om at Jesus gjenoppvekket døde inkludert, altså Jairus’ datter, sønnen til enken i Nain og Lasarus. Omtrent 50 av disse 65 fortellingene sier noe om enkeltmenneskene det gjelder, basert på cirka 30 ulike enkelthistorier – mange av dem fortelles av to eller flere evangelister.
I forbifarten
Om vi prøver å få et mer nøyaktig inntrykk av når, hvor og hvor mange mennesker Jesus helbredet, oppstår det imidlertid problemer. Mange ganger står det simpelthen at han helbredet «de som trengte å bli friske», eller «alle». Og i mange av disse fortellingene er ikke helbredelse hovedsaken i det hele tatt. Han var opptatt med noe annet, som å diskutere, undervise eller var «på vei bort for å være for seg selv». Så møtte han noen som var syke, og det nevnes at han helbredet dem, uten at det gjøres mye ut av i fortellingen akkurat da. Ofte nevnes det liksom i forbifarten på vei til noe annet, at han akkurat da holdt på å helbrede folk, eller det sies at mange kom etterpå og ble helbredet. Helbredelser var åpenbart ikke først og fremst noe Jesus gjorde ved spesielle anledninger, eller med spesielle mennesker.
Hvem var det han helbredet, hvilke sykdommer hadde de, hvordan og hvorfor gjorde han det?
Det nye testamentets Jesus
Jeg tror dette er viktig. Det virker som at Jesus helbredet folk «hele tiden». Det synes ustoppelig å skje rundt ham. Men ikke på en passiv måte, det var noe han gjorde og ville, som et nødvendig resultat av å være den han var. Helbredelsene synes altså å springe ut av selve hans vesen. Spissformulert kan vi si:
En Jesus som ikke helbreder, er ikke Det nye testamentets Jesus.
Min egen fagbakgrunn er at jeg er lege, barnelege. Jeg har jobbet som misjonslege i Himalaya mesteparten av tiden siden familien og jeg reiste til Bhutan for Santalmisjonen i 1983. Jeg er interessert i Jesu helbredelser også fra et medisinsk ståsted. Hvem var det han helbredet, hvilke sykdommer hadde de, hvordan og hvorfor gjorde han det?
Hvem helbredet han?
Det står klart beskrevet at han helbredet kvinner og menn, barn og voksne, unge og gamle, mennesker med høy status (som «sønnen til en kongelig embetsmann») og de med lav status (f.eks. en blind tigger). Blant hans pasienter var det flest jøder, men også definitivt noen ikke-jøder.
Var de troende, de som ble helbredet? I 9 av de totalt 65 fortellingene framgår det at pasienten «trodde», men bare sjelden hva troen innebar. I ytterligere 10 av fortellingene nevnes troen til pasientens venner eller familie. Men i flertallet av helbredelses-fortellingene står det ingenting om tro, og i mange av dem skjedde helbredelseshandlingen åpenbart uten at tro var noe tema i møtet mellom Jesus og pasienten.
Hvilke sykdommer helbredet han?
Jesus helbredet alt fra enkle, banale ting som Peters svigermor som hadde feber, til Lasarus som hadde vært død i fire dager. Han helbredet alt fra akutte skader som da øversteprestens tjener fikk øret hogget av, til den kroniske lidelsen hos mannen ved Betesda-dammen som hadde vært syk i 38 år. Videre, i tillegg til de som allerede er nevnt: lepra, døvhet, stumhet, blindhet, kroniske blødninger, lammelser, hjertesvikt eller nyresvikt (de mest vanlige årsakene til «vann i kroppen») og ulike åndebesettelser, hvorav flere etter vår tids tenkning vil klassifiseres som f.eks. epilepsi og ulike mentale lidelser.
Hvordan helbredet han?
De fleste historiene er lite detaljerte i sine beskrivelser av hvordan Jesus helbredet. Likevel nevnes det uttrykkelig i hele 26 av de 65 fortellingene noe om berøring mellom Jesus og pasienten: I 20 av dem rørte Jesus ved den syke eller døde, eller ved båren deres, og i 6 rørte pasienten ved Jesus eller kappen hans. Vi vet at forestillinger om «renhet» og «urenhet» var sentrale i Israel på Jesu tid. Det ble ansett som viktig å holde avstand til «de urene» og den gruppen omfattet blant annet lepra-pasienter («spedalske») og en rekke andre. Jesus berørte dem. Kanskje vi nå i korona-tiden har en ekstra mulighet til å forstå at det ikke var selvsagt, men at han signaliserte noe, og risikerte noe, ved å gjøre det. Han holdt ikke avstand til dem, men utsatte seg selv for sine pasienter.
Det står ingenting om bruk av bestemte ord, formularer eller rituelle handlinger. Ingenting om forberedelser, stemning, eller pasientens følelser.
Det som ikke skjer
Så noen ord om det som ikke skjer ved Jesu helbredelser: Det står ingenting om bruk av bestemte ord, formularer eller rituelle handlinger. Ingenting om forberedelser, stemning, eller pasientens følelser. Mange ganger sier Jesus noe til den syke, men det er svært ulike ting og oftest mer relatert til konteksten eller til lidelsen, enn til «det å helbrede». I det hele tatt er dette oftest en utrolig «lavmælt» måte å helbrede på, ganske ulik en del former for religiøs helbredelsespraksis i vår tid. Den formulering som synes å dekke best det som skjer i de fleste fortellingene er simpelthen: «Han bare gjorde det». Det synes som den mest naturlige ting for ham å gjøre. Kanskje det var det? Naturligvis var det det. Dette er Skaperen som gjester sitt skaperverk, som en husherre som kommer hjem til sitt. Da stilles ting i orden igjen, slik de «skal være», verken mer eller mindre.
Hvorfor helbredet han?
Det er lett å tenke seg grunner til at Jesus helbredet, ut fra teologien vi har med oss når vi kommer til fortellingene. Men la oss nå se på hva disse små fortellingene selv sier om helbredelsenes årsak eller formål:
* Det som nevnes hyppigst i historiene, hele 22 ganger, er årsaker som har å gjøre med pasientens eget ønske eller behov. Blant disse nevnes det hyppigst at pasient eller pårørende ba ham om det, de led, eller det står bare at de kom, noen ganger at «han hadde medfølelse med dem».
* Pasientens tro, eller troen til slektninger eller venner, nevnes hele 19 ganger. For oss vestlige individualister er det interessant å merke seg at de pårørendes tro nevnes flere ganger (10) enn pasientens egen (9). I et mindretall av historiene angis altså tro som et slags grunnlag for helbredelsen, men oftere er tro ikke et tema.
* Totalt 15 ganger framgår det at helbredelsen skjer for å «vise noe», altså relatert til forkynnelse, diskusjon eller undervisning. Det helbredelsen gjerne «viser» er at «Guds Rike er nær», eller «Sønnen/Faderen har makt til …», eller noe om sabbaten.
* I en rekke tilfeller gir fortellingen i seg selv ingen holdepunkter for hvorfor han helbredet.
Det står gjentatte ganger at «ryktet om Jesus» spredte seg på grunn av helbredelsene. De gjorde ham kjent, og bidro nok til at folk ble nysgjerrige på ham. Men det framgår ingen steder at dette var Jesu motivasjon for å helbrede. Han helbredet folk først og fremst fordi de trengte det, ikke for å fremme noen teologisk eller annen agenda.
En kirke som helbreder
Vi har sett hvor nær han kom sine pasienter, han rørte ved dem. Den viktigste årsaken som nevnes til helbredelses-handlingene er lidelsen, oftest uttrykt som pasientens eller de pårørendes ønske om eller behov for hjelp. Historiene viser altså at Jesus helbredet alle slags mennesker for alle slags sykdommer, og at han gjorde det på en slik måte og i så stort omfang at det syntes å springe ut fra selve hans vesen.
Da er vi tilbake ved spørsmålet vi begynte med: Hvorfor driver misjonen helsearbeid?
Misjonens Herre helbredet menneskers sykdom og lidelse fordi han var den han var. Slik er han fremdeles. Som kirke og misjon går vi i hans fotspor. Mange tenker kanskje at bibeltekstene ikke har noe å gjøre med dagens helsearbeid, fordi de handler om mirakuløse helbredelser. Og det er riktig at Jesus helbredet uten å benytte seg av «skolemedisinske metoder». Han brukte verken kirurgi eller medikamenter. Han trengte dem ikke, og de var ikke kjent på hans tid. Men når vi leser disse historiene, gir de ikke grunn til å tro at verken Jesus eller pasientene hans var særlig opptatt av hvilken helbredelsesmetode som ble brukt, annet enn at han ofte rørte ved dem. De kom til ham med sin lidelse, og han møtte dem med alt han hadde å gi.
En kirke som ikke avhjelper og helbreder lidelse, er ikke Jesu kirke.
Sentralt i misjonsarbeidet
Forskjellen mellom «naturlig» og «overnaturlig» helbredelse er ikke viktig her. Forskjellen mellom en kirke eller misjonsorganisasjon som lindrer menneskers lidelser og helbreder deres sykdommer, og en som i stedet bare er opptatt av åndelighet, status eller andre ting, er helt avgjørende.
Like sant som at en Jesus som ikke helbreder, ikke er Det nye testamentets Jesus, like sant og avgjørende for oss som kirke og misjon er dette: En kirke som ikke avhjelper og helbreder lidelse, er ikke Jesu kirke.
Omsorg for syke og lidende har alltid vært en del av kirkens virksomhet, og førte f.eks. til at det første historisk kjente sykehus ble opprettet i klosteret til abbed Basil i Caesarea allerede i år 369. Og slik har det fortsatt. Slik skal vi fortsette. Som misjonsorganisasjon med virksomhet blant verdens fattige, vil systematisk og faglig fundert arbeid for å avhjelpe sykdom og lidelse alltid være en sentral del av vårt misjonsarbeid. Jesus helbredet, da gjør vi det også. Ikke for å berede grunnen for evangelisering eller annen virksomhet, men fordi hans fotspor går dit lidelsen er.
Denne kronikken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 6/2020.
