Bibel, bønn og bandy
Hva foregår i hodet til en 59-åring som setter alt annet til side for å være i best mulig form til kveldens bandykamp? Generalsekretæren i Bibelselskapet, Paul Erik Wirgenes vet svaret.
Tekst Martin Eikeland Foto Per Arne Gjerdi
– Jeg har alltid vært glad i å leke. Jeg har drevet med aktiv idrett siden jeg var seks år, sier Paul Erik Wirgenes, som siden desember har vært generalsekretær i Norges kanskje viktigste økumeniske organisasjon.
Tomat og bibel
Pulten på det romslige generalsekretærkontoret forteller litt om hvem Wirgenes er. I tillegg til den obligatoriske dataskjermen med tilhørende tastatur, ligger en liten bunke med papirer, en bibel, en boks med nøtter og et plastkrus med tomater.
– Liker du tomater? Vær så god, du kan gjerne ta en. Jeg er nokså nøye med hva jeg spiser. Tomater er noe av det jeg liker godt. Dessuten er jeg forsiktig med sukker.
– Hvorfor?
– Jeg må passe på blodsukkeret, sier 59-åringen.
Fantastisk jobb
Hele bredden av kirkesamfunn står sammen om Bibelselskapet. Når kirkelederne kommer sammen til rådsmøter eller styremøter blir ikke stridsspørsmål som homofili, dåp eller nattverd diskutert.
– Det er fantastisk å ha en jobb som alle kirkesamfunn synes er viktig. Helt uavhengig av hvor man står i det teologiske landskapet, er man enig om at Bibelen er den viktigste boka.
(…)
Arbeidsmaur
– Han er en typisk arbeidsmaur. Han er bestemt, hardtarbeidende og oppofrende, en typisk lagspiller, sier Bjørn Guldbrandsen, som er innpisker for det laget som Wirgenes spiller på.
– At han er ivrig bandyspiller, kommer godt fram gjennom det faktum at han også spiller rinkbandy. Det er en bandyform som spilles på mindre baner. Mange som avslutter karrierer som bandy- og ishoceyspillere går over til rinkbandy når de vanlige banene blir for store for dem. Men Paul Erik spiller på både store og små baner.
– Wirgenes er 59 år. Er det vanlig å holde på så lenge som aktiv?
– For å spille på veteranlaget må man være over 50 år, så 59 år er en helt vanlig alder. Selv er jeg 72 år, humrer Bjørn Guldbrandsen.
Prestespire
At Paul Erik ble prest, var ingen bombe for familien. Allerede som femåring hjemme i familiens hjem på Svelvik i Drammen agerte han prest. Farens frakk fungerte som prestekjole og dukker ble døpt med massedåp.
– Jeg hadde nok tidlig en tanke om at jeg skulle bli prest. Da jeg skulle begynne på gymnaset, flyttet familien til Larvik. Der ble jeg med i ungdomsmiljøet i Nanset kirke. Det var forresten den første kirken jeg fikk nøkkel til. Egentlig skulle alle døpte ha nøkkel til sin kirke.
– Mener du dette bokstavelig?
– Ja, og bare bittelitt nei. Det er jo en del praktiske problemer knytter til at mange skal ha nøkler til kirkene. Men når én ungdom blir betrodd nøkkelen til kirken, gir det gjerne et helt ungdomsmiljø forståelse av at kirken er et sted der de hører hjemme og der de kan utfolde seg, sier Wirgenes.
Les hele portrettet i papirutgaven! Bestill ett nummer gratis her