Hylte «det er jo sant» ut over kirkesalen

Arbeidsledig, blakk og sulten oppsøkte rusmisbrukeren Stian Hansen gudstjenesten i Langesund kirke. Her møtte han en kjærlighet og en kraft som han sier er tusen ganger sterkere enn både LSD- og amfetaminrus.

Tekst og foto Martin Eikeland

I denne fortellingen er det Stian som er rusmisbrukeren. I 2008 satt han med begge bein dypt plantet i rusmiljøet i Langesund. Men på uforklarlig vis forvillet Stian seg inn i kirken i oktober 2008. Årsaken var rett og slett at han husket at kirkekaffen var god etter en gudstjeneste han hadde vært på.

– Jeg konfirmerte meg av en eneste grunn; pengene jeg visste jeg kom til å få. Men utover de 24 000 kronene jeg fikk, husker jeg ingenting av konfirmasjonstiden. Jo forresten, jeg husker at vi rev ut et blad av prestens bibel for å røyke hasj med det, forteller Stian Hansen, som ble konfirmert i 1999. 

I sprekken så jeg en mann med en hyrdestav.

Stian Hansen

Ti år senere hadde livet hans gått i en bratt nedoverbakke. Han bodde i en båt, hadde 500 000 kroner i gjeld og et nettverk som var gjennomsyret av stoff og alkohol. 

Husket kirkekaffen

De siste fire årene hadde han vært på leting i livssynsland-skapet etter noe som kunne gi livet hans mening. Men verken religiøse retninger eller filosofiske skoler hadde gitt ham noen svar.

Mens han satt i båten han hadde fått låne av sin onkel, var ikke Stian veldig opptatt av hva som var meningen med livet. Derimot tenkte han mye på hvordan kan skulle få seg et måltid mat. 

Da kom altså tanken på de bugnende kirkekaffebordene i Langesund kirke. Derfor troppet han opp på en gudstjeneste, som han for øvrig syntes var dørgende kjedelig, forsynte seg grovt av kakene under kirkekaffen og forsvant ned i båten. Det samme gjentok seg neste søndag. Men den tredje søndagen skjedde det noe han ikke var forberedt på. 

Sommertid

– Som rusmisbruker hadde jeg ikke peiling på at vi denne søndagen skulle stille klokka til vintertid. Jeg så på klokka mi på morgenen og kom meg til kirken. Men der var det jo helt folketomt. Den eneste jeg traff var en kirketjener. Jeg ble sittende å prate med henne før gudstjenesten. Derfor fikk jeg plass på en av de fremste benkene. Siden tre barn ble båret til dåp denne søndagen, var det fullt av fest- og bunadskledde folk rundt meg. Der satt jeg med skinnjakke, fillete olabukse og lilla solbriller. Jeg hadde mest lyst til at jeg skulle synke ned i et hull i jorda, slik at ingen skulle se meg, forteller Stian.

Men i stedet for å gjøre seg mest mulig usynlig, gjorde han det stikk motsatte. Helt plutselig gikk han fram til alteret. Der satte han i gang med å hyle og skrike.

– Da jeg gikk opp og så mot alteret, var det som om det stod en helt svart vegg foran meg. Midt i denne mørke veggen var det en lysstripe. I sprekken så jeg en mann med en hyrdestav. Det var da jeg ikke klarte å være stille lenger, forteller Stian, som smiler når han repeterer de ordene han ropte ut over forsamlingen: «Det er jo sant».

– Jeg hadde jo grunnleggende kjennskap til ulike rusmidler. Med hånda på hjertet vil jeg si at den kraften og det lyset jeg opplevde der, var 1000 ganger sterkere enn det LSD og amfetamin kan føre med seg. Det var en kraft og en kjærlighet som ikke kan beskrives.

Er det Gud?

Bjarte Tysvær, som nå er sokneprest i Gulset menighet i Skien, husker godt denne episoden. Han var slett ikke fornøyd med prekenen han hadde holdt. At en forvirret rusmisbruker stod i kirkens kor og ropte ut var ikke med på å styrke selvtilliten som «gudstjenestearrangør». 

– Inne i meg vurderte jeg at sjansen for at vi her hadde å gjøre med en forvirret narkoman var omkring 95 prosent. Men jeg tenkte også at det kunne være en sjanse for at det var Gud som arbeidet her, kanskje var denne sjansen fem prosent. Som prest kan jeg jo ikke la være å holde den muligheten åpen, humrer sokneprest Tysvær.

Jeg husker at vi rev ut et blad av prestens bibel for å røyke hasj med det.

Veien framover

For Stian betydde det dramatiske opptrinnet i Langesund kirke begynnelsen på en klatring opp fra et mørkt og tungt liv. Fortellingen om hva som skjedde med ham fram til han ble kristen inneholder følgende elementer; foreldre som begge var rusmisbrukere, rettssak om samværsrett, en mor som ble drept av sin nye samboer, eget rusmisbruk, trafikkriminalitet, fengselsopphold og mye mer.

– Min historie kunne vært beksvart. Med et slikt nettverk måtte det bare gå elendig med meg. Når jeg har ramlet utpå har jeg fått høre at «eplet ikke faller langt fra stammen». Det stemte også for min del, helt til Jesus møtte meg, sier Stian.

Han forteller at det i hans oppvekst var tre personer som holdt det hele sammen; hans besteforeldre på morssiden og hans tante som han vokste opp hos.

– Heldigvis var disse søyler i mitt vaklende liv. Det er nok mye jeg kan takke dem for, sier han.

Hasjrøyking med kirkelig tillatelse

Historien om Stian Hansens liv etter 2009 er egentlig en suksesshistorie. Selv om det har vært noen motbakker og bråstopp underveis, har han likevel hatt stø kurs mot et  godt liv. 

– Etter det som skjedde i Langesund kirke ble det dannet en gruppe av kristne rundt meg. Dette var prester og folk fra pinsemenigheten. Vi møttes regelmessig, spiste pizza og snakket om livet mitt.

– Var du rusfri?

– Både ja og nei. Mest nei. Soknepresten i Langesund sa at jeg skulle kutte ut drikkinga og de tunge stoffene. Men han så gjennom fingrene med hasjen. Jeg røykte hasj med kirkelig tillatelse, humrer Stian, som forteller at det ikke gikk lang tid før det også ble slutt med hasjrøykingen. 

Etter en stund opplevde han at diakonen i menigheten så på ham og sa at nå var det på tide at han kuttet ut all rusing. Det endte med at diakonen ble med ham da han kastet den siste hasjpakken i Langesundsfjorden.

– Har du sprukket noen ganger?

– Jeg og en kamerat som ikke var blitt frelst hadde en sprekk med hasj ikke lenge etterpå. Da vi hadde gruppemøtet med presten og de pinsevennene spurte de om vi hadde ruset oss. Noe av det som skjedde med meg den dagen i Langesund kirke, var at jeg ikke kunne ljuge mer. Derfor var det helt umulig å ikke innrømme at jeg hadde røyka litt hasj. Men etter den gangen har jeg vært helt rein.

Kirkelig yrkesvei

Etter at ting var falt på plass i livet til Stian, begynte han på Normisjons bibelskole i Grimstad. Selv om han måtte inn for å sone en gammel fengselsdom underveis i skoleåret, er han full av lovord om både skolen, lærerne og medelevene. Han hadde også kontakt med en frimenighet, der han traff henne han i dag er gift med. Så gikk turen til Kristiansand, der han begynte på teologistudiet på Ansgarskolen. Underveis i studiet prøvde han seg som ungdomsarbeider i en menighet i Den norske kirke i Kristiansand – med vekslende hell. Men etter at han i fjor fikk en deltidsjobb som evangelist i Hånes Frikirke, har de jobbmessige tingene begynt å falle på plass for ham.

– Denne menigheten har et sterkt ønske om å ha en evangelist i sin stab. Dessuten er jeg her en del av et større fellesskap, der jeg hele tiden er omgitt av mentorer og støttespillere. Dermed kan jeg bruke mine styrker uten at jeg står i fare for å trå feil.

– Hva med fremtiden? Blir du en framtidig frikirkepastor?

– Du skal aldri si aldri. I dag har jeg nok mest lyst til å jobbe i Den norske kirke. Jeg har hatt et vikariat i Skien, der jeg for det meste forrettet begravelser. Der så jeg hvor stor mulighet Den norske kirke har til å formidle evangeliet. Jeg må jo si at jeg er fristet av en slik mulighet, sier Stian Hansen, som akkurat nå holder på med masteropp-gaven i teologi på Ansgarskolen. Etter planen skal han være ferdig med den til våren.

– Jeg er egentlig ingen akademiker, men storkoser meg med teologistudiet på Ansgarskolen. Jeg strøk i gresk en gang, men da opplevde jeg at faglæreren min kom bort til meg og lanserte et opplegg som skulle sørge for at jeg klarte eksamen. På hvilken annen vitenskapelig høyskole opplever man det, spør Stian Hansen, før han dukker ned i sin masteroppgave som omhandler hva som skjer med en norsk folkekirkemenighet som åpner for spiritualiteten fra Bethel i den amerikanske byen Redding.