Engasjert av jødenes situasjon

Skrevet av Per Arne Gjerdi

– Jeg er bekymret for den situasjonen vi er i nå. Jødenes vanskeligheter i Norge øker, sier Asbjørn Nordgård. I sin nye bok tar han for seg jødenes historie i Norge gjennom mer enn 300 år.

Asbjørn Nordgård skrev for noen år siden en bok om Israels historie gjennom 4000 år, med tittelen Fra Abraham til Golda Meir. I sin nye bok er det fortsatt jødenes historie den tidligere rektoren ved Tryggheim videregående skole er opptatt av, men denne gangen i norsk sammenheng.

Første gang vi med sikkerhet vet at en jøde besøkte Norge, var i 1680. Han havnet i fengsel. I april året etter skrev nemlig Jacob Levins kone et brev til myndighetene i Danmark-Norge for å få løslatt mannen fra fengslet i Bergen, der han hadde sittet i over et år. Hun fikk nei, forteller Nordgård i starten av sin nye bok Jøde i Norge.  
Det var imidlertid ikke bare jødene som var uønsket i Norge på den tiden. Fremmedloven av 1569 gjorde det klart at alle utlendinger som ikke bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære, måtte forlate landet innen tre dager. I verste fall risikerte de dødsstraff.
– Før 1814 var det fortsatt ingen jøder i Norge, og vi var påvirket av et antisemittisk Europa, forteller Nordgård.

Jødeparagrafen
I den såkalte jødeparagrafen i Norges grunnlov fra 1814 het det: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»  
– Hva bunnet den norske jødeparagrafen i? 
– Da må vi langt tilbake. Det var lett å legge skylden på jødene for alle problemer som oppsto. De var en ufarlig motstander, fordi de ikke hadde makt. Det opplever jeg som et hovedpunkt, sier Nordgård. 
– Denne antiholdningen til jødene førte også til at man nektet dem mange rettigheter som folk ellers hadde. De fikk ikke eie jord, og de fikk ikke bli medlem av laug innen industri og håndverk. Og hva skulle de da gjøre? De begynte med småhandel og det de kunne få til som ga dem inntekter. Dermed ble jødene utskjelt og sett på som en gruppe som egentlig ikke arbeidet, men bare var ute etter penger. Saken var at de ble nektet det som var av vanlig arbeid, og måtte livnære seg som best de kunne.

Pogromer
– Da jødeparagrafen ble strøket i 1851, hadde noen profetert at det skulle komme den ene skipslasten etter den andre med jøder. Men det var først på 1870-tallet at det begynte å komme noen. Det var jøder fra Øst-Europa som var forfulgt i russisk-dominerte områder der. Tsarens land var ikke noe godt land for jødene. Men det var jo der to tredjedeler av verdens jøder levde på den tiden, forteller Nordgård.
– Tsarveldet var på en måte et skrekkvelde. Men det sto ofte svakt. Så når tsarens veiledere drøftet hvordan de skulle verge dette svake regimet videre, fant de seg noen ufarlige fiender.  Dermed fikk jødene skylden for alt som var av problemer. Hadde man for eksempel utpekt tyskerne som fiender, ville man fått med Tyskland å gjøre. Skyldte man derimot på jødene, var det ingen jødisk stat å komme i klammeri med. Man satte i gang det som ble kalt pogromer. 
Pogrom betegner de blodige jødeforfølgelsene med brann, plyndring, vold og mord, som foregikk først og fremst i Russland, som da omfattet store deler av nåværende Øst-Europa, særlig fra 1880 til 1920-årene. 
– Man konstruerte gjerne situasjoner der jødene fikk skylden. Og så utløste det en stemning der pøbelen gikk til aksjon, med drap og ødeleggelser, forklarer Nordgård. 

Minnene fra Auschwitz
– Du forteller i boken historien til flere kjente norske jøder, relatert til andre verdenskrig. Er det noen som har gjort et spesielt inntrykk?
– Robert Savosnicks historie gjør inntrykk. Kona hans levde fortsatt mens jeg holdt på med boken, og jeg fikk snakket med både henne og datteren. Jeg har referert fra boken om ham, der han også skriver om sitt liv etter krigen. Han forteller for eksempel hvordan han fra verandaen sin i Trondheim ser et gods-tog med lukkede kuvogner komme rullende forbi, og minnene fra Auschwitz vekkes til live igjen. Han forteller også at han resten av livet aldri reiste med båt når de skulle sørover, fordi det minnet ham om transporten med Donau fra kaia i Oslo. Og kona hans fortalte meg at han hadde mareritt de første ti årene etter krigen. Det sier litt om hva de dro med seg, sier Nordgård, som også har tatt for seg historiene til Moritz Rabinowitz, Ruth Maier, Leo Eitinger, Robert Levin og Jo Benkow.

Rettsprosessen
– Hvilke tanker gjør du deg om det som skjedde med norske jøder under krigen?
– Det er en mørk historie. Det var mange nazister i det norske politiet, som hjalp tyskerne med å samle alle jødene som ble deportert til de tyske konsentrasjons- og utryddelsesleirene. Halvparten av de norske jødene omkom. Det er veldig tragisk. Et annet problem er at dette ikke ble tillagt særlig vekt i rettssakene mot norske nazister etter krigen. Rettsprosessen godtok argumenter om at norsk politi hadde vært så snille og lite brutale. Men det var jo nettopp slik tyskerne hadde ønsket å få nordmenn til å gjøre dette – stille og ubemerket.

– Hvorfor engasjerer dette temaet deg såpass at du har skrevet bok?
– Jeg blir engasjert av uretten som er blitt begått mot jødene – også i Norge. Og jeg er bekymret for den situasjonen vi er i nå. Jødenes vanskeligheter i Norge øker. Det er trist, for vi har mye på samvittigheten fra krigens tid, som vi skulle gjort bedre opp med. Og når en da også ser på jødenes totale situasjon, så er det ikke bare enkelt, sier Asbjørn Nordgård.