Mirakelet Hasse
Foto: Per Arne Gjerdi
Skrevet av Per Arne Gjerdi
Han var rusmisbruker før han fylte ti. Et ungdomsliv preget av stoff, slåssing og fengsel, tok nesten slutt med en overdose heroin da han var 30. Men ateisten ropte til Gud om hjelp. I dag er Hans Hernberg både diakon og prest.
Hans Hernberg (51) – eller Hasse, som han kalles – kommer fra Sandviken, en svensk industriby om lag 20 mil nord for Stockholm.
– Det var et veldig spesielt og ganske hardt miljø å vokse opp i. Alle var sosialister eller kommunister, i en ganske avkristnet by. Jeg husker det var én troende jente på skolen, og hun tilhørte Jehovas vitner. Det var det nærmeste jeg kom noen som trodde på Gud.
Mye alene
Hasses mor og far ble skilt da han var bare to år. Faren stiftet ny familie og fikk to sønner til. Hasse vokste opp hos sin mor.
– Mamma jobbet, så jeg var mye alene, og hadde egen nøkkel fra jeg var åtte år. Slik var det med kameratene mine også. Det var tidlig 70-tall med fri oppdragelse, der alle fikk klare seg selv. Dermed var det vi kamerater som oppdro hverandre, forteller Hasse.
Tjuveriet ble en livsstil, fullstendig grenseløst.
– Vi begynte å røyke. Alt mulig tilgjengelig. En måte vi skaffet oss penger på, var å stjele øl i butikken og selge til de som var eldre.
De var en ganske stor gjeng – av gutter mellom 8 og 15 år – i Sandviken.
– Kjernegjengen jeg var med i var cirka 25 stykker. Men totalt var vi flere hundre i kvartalene der jeg bodde. Det var store barnekull på 60-tallet.
Tyngre stoffer
– Vi begynte å drikke tidlig. Ja, kjempetidlig. Første gang ambulansen måtte hente et par av kompisene mine, var vi bare ni år gamle. Vi hadde tatt sprit fra et barskap, og de to var blitt bevisstløse. Men hendelsen fikk oss ikke til å slutte. Vi fortsatte å drikke på fritiden.
– Men hadde dere et slags normalt liv ellers?
– Det var litt dobbelt, det der. Mamma jobbet, og så meg ikke så mye. Man var godtroende, forteller Hasse.
– Det var mange som sniffet lim. Og så kom stoffene. En gang i midten av tenårene. Hasj og amfetamin. Jeg var mest interessert i alkohol i begynnelsen. Da jeg ble 17-18, ble det tyngre stoffer. For da kunne jeg ikke lenger drikke uten at det fikk konsekvenser. Enten havnet jeg i slagsmål, eller så gjorde jeg innbrudd et sted.
Startet hardrockband
– Tjuveriet ble en livsstil, fullstendig grenseløst, minnes Hasse.
– Men jeg roet meg ned litt da jeg var 15. Da døde min mormor, og jeg holdt meg inne en god stund. Begynte å spille gitar, og hørte mye på musikk.
Hasse og noen kamerater startet hardrockbandet Burn. Det fikk til og med platekontrakt,
og hadde stor suksess med debutalbumet Gates of Hell.
– Vi turnerte mye tidlig på 80-tallet. Men det varte ikke så lenge. Vi gjorde nemlig som de store stjernene, og ødela noen hotellrom. Da fikk vi ikke spille mer.
Da Hasse var 18, flyttet han til Stockholm og fikk seg jobb. Men han fortsatte å bruke stoff. Hver eneste dag.
– Jeg tok tabletter og røyket mye hasj. Jeg greide å holde det gående med jobb på jernbanen. Koblet godstog. Amfetamin gjorde at jeg kunne jobbe flere skift på rad.
Jeg sloss mye. Var veldig sint.
Kona kastet ham ut
Hasse la ikke musikerkarrieren helt på hylla. Han spilte på klubber i Stockholm
23 år gammel traff han en jente på 18. De giftet seg og fikk en datter. Men stabilt familie-liv ble det aldri. Kona kastet ham ut i flere omganger.
– Jeg greide å gå på jobb, men kunne ikke ta hånd om familien. Enten var jeg ute og spilte, var sammen med kamerater, eller så havnet jeg hos politiet. Samme sirkel hele tiden.
Det endte med skilsmisse kort tid etter at datteren var født.
– Jeg ble hjemløs, og bodde på gaten. Og det ble tyngre stoffer, som jeg injiserte. Samtidig jobbet jeg så mye jeg orket.
Men så mistet han jobben også, og havnet stadig i fengsel.
– Tre måneder fikk jeg på det meste, etter slagsmål på sentralstasjonen i Stockholm, minnes Hasse.
– Jeg sloss mye. Var veldig sint.
Utvist fra Danmark
Så traff han en ny dame. Sju år yngre enn ham selv.
– Hun skulle også redde livet mitt. Vi bodde sammen, og fikk to barn med bare ett års mellomrom, forteller Hasse.
Det hører til historien at han på denne tiden oppholdt seg en stund i København, som husokkupant i fri-staden Christiania.
– Det var topp å bo der, men politiet tok meg. Jeg ble utvist og fikk ikke komme tilbake til Danmark på sju år.
Etter utvisningen flyttet han til Gävle, ikke langt fra byen der han hadde vokst opp. Han ville satse på familien. Men det gikk ikke.
– Jeg havnet i fengsel. Da jeg kom ut startet jeg en forretning, et engrosfirma som skulle selge frukt og grønnsaker. Jeg skulle bli skikkelig.
Problemet var bare at firmasatsingen var en dekkoperasjon. Hovedhensikten var å selge hasj og andre stoffer.
– Vi hentet tomater, men solgte andre greier, forteller Hasse og ler, full av selvironi og galgenhumor.
– Uansett hvor mye jeg forsøkte å holde meg unna å gjøre dårlige ting, så gikk det ikke. Jeg traff alltid samme type folk.
Det fantes ikke på verdenskartet at jeg skulle begynne å tro på Gud.
Ultimatum
Hasses samboer stilte et ultimatum: Skulle de fortsette å leve sammen, måtte han til behandling.
– Jeg var 29 år, dro til behandling og ble edru. Det hadde jeg ikke vært siden jeg var 10-12 år gammel. Jeg fikk komme hjem igjen, og det var helt fantastisk. Men jeg greide å holde meg i bare tre måneder. Da ble jeg kastet ut, og havnet på gaten igjen. Jeg var innom noen behandlinger og bodde litt på herberger og andre steder. Det sluttet med at…
Hasse må tenke seg litt om.
– Høsten 1994 var det et skuddrama i Stockholm sentrum, der flere døde. Jeg husker det, for samme kveld tok jeg en overdose heroin ute på gaten. Politiet fant meg og fikk meg til avgiftningen, og jeg overlevde. Da jeg våknet opp neste morgen, og de slapp meg, dro jeg hjem til min første kone. Jeg skulle på kino med min eldste datter. Da jeg så henne der i leiligheten, så jeg også hvor lei seg hun var. Det grep meg i hjertet. Og jeg som var ateist, sa: «Gud, om du fins, ber jeg om å få slippe denne dritten.» Og siden den dagen har jeg aldri brukt stoff. Jeg fatter ikke at jeg fikk slik hjelp. Det fantes ikke på verdenskartet at jeg skulle begynne å tro på Gud.
– Uten kristne i nærheten?
– Ja, jeg ropte, ærlig fra hjertet: «Gud, hjelp meg!» Det var et rop om omvendelse.
Livsforvandlende tid
Hasse har masse å fortelle fra denne tiden – som ble en livsforvandlende tid for ham, full av spesielle hendelser og møter med mennesker.
Blant annet havnet han, som alternativ til det han trodde skulle blitt et langt fengselsopphold, på et behandlingshjem.
– Det var basert på den såkalte 12-trinnsmetoden, men samtidig veldig new age-influert, med sjamaner, indianere, krystaller og så videre, minnes Hasse.
– Ett av trinnene i programmet er å skrive ned alt man har gjort, og så skal man bekjenne det for noen. Da jeg hadde skrevet ned alle mine synder – en liste så lang som telefonkatalogen – våget jeg ikke å snakke med noen sjaman eller indianer. Jeg måtte få tak i en prest. De fikk tak i en prest, og mens jeg bekjente, skjedde det noe. Hele atmosfæren forandret seg i rommet. Presten gikk ned på knærne, og sa: «Hører du englene jubler? En synder har vendt hjem igjen.» Så begynte han å gråte. Jeg ble så grepet at jeg gikk ned på kne, jeg også. Og så fikk jeg syndenes forlatelse.
Jeg hadde jo bare lest Fantomet før jeg fylte 30.
Formet et hjerte
– Da jeg så skulle brenne opp papirene med bekjennelsene mine, gikk jeg ut på isen på en elv. Kjente at det gynget i isflakene. Jeg gråt og gråt. Det var som en renselsesprosess. Så gikk jeg opp på en klippe. Da så jeg at skrittene mine rundt elven hadde formet et hjerte, og forsto plutselig: Jeg er tilgitt! Gud hadde tilgitt meg. Så kom en kraft som slo meg over ende, og jeg erfarte det presten hadde sagt om englenes jubel.
Hasse forteller videre at han fikk mye sjelesorg i denne tiden. Og midt i alt som hendte opplevde han å få et kall – til å bli diakon i Svenska Kyrkan.
I 2001 ble han innviet til diakon, og begynte å jobbe i Klarakyrkan i Stockholm. Der fikk han et særlig engasjement blant de hjemløse og narkomane på Plattan, som er en del av Sergels torg, midt i hovedstaden. Hasse hadde selv hatt tilholdssted der og rundt Klarakyrkan da han var hjemløs, og møtte snart igjen mange av sine gamle kompiser.
Litt av et mirakel at jeg tok en akademisk eksamen i teologi.
Hallelujamuskler
– Hvordan var det med din bakgrunn å jobbe så tett på rusmisbrukere?
– Jeg snakket bare om Jesus. Og i begynnelsen ble det nok litt for mye. Jeg var herlig frelst og hadde hallelujamuskler som skremte bort mange. Jeg lot folk få snakke i tre minutter før jeg spurte om de ville ta i mot Jesus. Det var liksom min teknikk, smiler Hasse.
I ettertid ser han at pågåenheten var en beskyttelse mot det gamle livet.
Hasse jobbet som diakon blant de hjemløse på Plattan i tolv år, fra 2001 til 2013. Parallelt begynte han å studere teologi.
– Litt av et mirakel at jeg til slutt tok en akademisk eksamen i teologi, sier han.
– Jeg hadde jo bare lest Fantomet før jeg fylte 30, fortsetter han og ler.
De siste to årene har han vært prest i Botkyrka menighet i utkanten av Stockholm. Og han er gift med Viveca, som han traff under årene i Klarakyrkan. Hun jobber fortsatt der, i Stockholm sentrum, som rektor for kirkens bibelskole. De har ingen barn sammen, men henholdsvis to og tre barn fra før. Og har god kontakt med både dem og barnebarna. Hasse ble nylig bestefar for tredje gang.
– Hvordan er det å være prest her i Botkyrka?
– Jo, det er herlig, altså, svarer 51-åringen og blir litt tankefull.
– Jeg lurer i blant på om jeg skulle fortsatt som diakon isteden. Men så tenker jeg at, nei, det er prest jeg skal være nå.