Bønn uten ord

Skrevet av Per Arne Gjerdi

Må vi alltid bruke ord eller ha konkrete emner i tankene når vi ber? Sentrerende bønn søker den ordløse stillheten der Gud gjør noe med oss på dypet.

– Tradisjonelt tenker vi at bønn er å henvende seg til Gud. Ja, vi henter så å si Gud inn, og leverer vår bestilling eller vårt bidrag, slik at Gud hører og forstår hva vi ønsker. Så sier vi «amen» og går, sier Hilde Sanden-Bjønness.

Hun utgir i høst Bakenfor ord og tanke, en bok om kontemplasjon og sentrerende bønn. Agenda 3:16 har møtt metodistpresten og retreatlederen for å få et lite innblikk i hva som ligger i disse begrepene.

– Kontemplasjon og sentrerende bønn handler mer om å oppdage at det er Gud selv som ber, både i oss og i hele kosmos hele tiden. Gud henvender seg uavlatelig til sin skapning, sier Sanden-Bjønness.

– Teologisk har kontemplasjon sitt utgangspunkt i læren om treenigheten. Gud, som er én, er ikke seg selv nok. Gud er mest av alt relasjon. Dette kom de tidlige kirkefedrene fram til. Treenigheten er og blir et mysterium. Faderen gir alt han er til Sønnen, Sønnen overlater seg helt til Faderen. Ånden er kjærlighetspusten som binder dem sammen, og som puster hele Guds fylde inn i oss mennesker som åpner for Gud. Denne relasjonen i treenigheten er også blitt kalt den guddommelige dans.

Hadde ikke flere ord
– Gud henvender seg til alt som er, hele tiden. Gud er vår væren, alltid forbundet med oss. Så når vi ber, er det vår respons på dette nærværet og denne relasjonen, sier Sanden-Bjønness.

– Når vi bruker ord og ber om en masse ting, kommer vi lett i en bestillingsposisjon, der Gud skal oppfylle våre ønsker. Den kontemplative bønnen lar oss i stedet falle til ro i vår relasjon til Gud, og åpne for at han får slippe til med det han vil gi oss.

​

 Les hele livspulssaken i Agenda 3:16 nummer 10/2016.