Frittalende misjonsleder

Skrevet av Per Arne Gjerdi

Han er svensk misjonsleder med stort internasjonalt engasjement. Samtalen med Erik Johansson kom likevel til å handle mest om det å være homofil.

Erik er internasjonal misjonssekretær i EFS, som er Normisjons søsterbevegelse i Sverige. Internasjonal har han på en måte vært siden han var tre år gammel. Han rakk nemlig ikke å bli særlig integrert i det svenske samfunnet før foreldrene dro til Etiopia som misjonærer i 1975. Der tilbrakte han de neste åtte årene.

– Hva husker du fra Etiopia?
– Å, det er mange minner, og de aller fleste er veldig gode. Mange har jo spurt meg hvordan det var å bo i Etiopia. Det var ikke så vanskelig. Det var vanskeligere å komme til Sverige. Etter å ha gått på svensk skole i Etiopia, hadde jeg ingen problemer med å følge med i undervisningen hjemme i Sverige. Men sosiale koder og humor og sånt var veldig merkelig.

– Har du eksempler?
– Jeg forsto ganske snart at man var nødt til å vite hvilket ishockeylag man holdt med. Og hva slags musikkstil man likte, det være seg synth eller heavyrock. Jeg hadde hørt på Mozart og syntes det var fint. Vi kom til Sverige en måned etter at Carola hadde slått igjennom, og jeg hadde ingen aning om hvem hun var.

Fikk en merkelig rolle
– Jeg hadde levd i et levende og varmt kristent miljø i Etiopia, og havnet i Sandviken, et lite industrisamfunn. Vi var tretti elever i klassen. Bare to av oss var kristne. For meg var det så selvsagt og naturlig å bekjenne seg som kristen. Og siden pappa var prest, ble jeg også kjent som prestens barn. Så jeg fikk en veldig merkelig rolle, minnes Erik.

– I tiden som fulgte begynte jeg også å ane at min seksualitet ikke var som andres. Det gjorde ikke saken noe lettere.
Erik kan likevel ikke huske at han ble mobbet.

– Jeg tror det skyldes at jeg var altfor annerledes. Ingen visste hva de skulle angripe meg for. Og gjorde de det, forsto ikke jeg det.

– Tenker du at årene i Afrika hadde gjort deg robust?
– Ja, vi bodde i Etiopia under kommunistregimet. Jeg hadde sett pappas prestekolleger bli kastet i fengsel, der flere ble både torturert og drept på grunn av sin tro.

– Følte du deg lenge utenfor i Sverige?
– Ja.

– Gjør du det fortsatt?
– Nei, jeg tror jeg er svensk nå, smiler Erik og ler godt.

Les hele portrettet i papirutgaven nummer 2/2017.