;

Hva skjedde i nord?

Et gammelt kart merket med «Finnmark indremisjon 1917», dukket opp under opprydning på bedehuset i Alta. Knappenålene viser alle stedene Indremisjonsselskapet hadde foreninger.
Foto: Per Arne Gjerdi

Tekst Per Arne Gjerdi

Alta Normisjon fyller 100 år, men er også den eneste foreningen organisasjonen har igjen i Finnmark. Agenda 3:16 har besøkt jubilanten, og spør samtidig: Hva skjedde med alle de andre bedehusene og møtepunktene som Indremisjonsselskapet hadde i vårt nordligste fylke?

Etter ankomst i Alta en tirsdag formiddag midtveis i juni, er Ommund Heggheim en naturlig guide å slå følge med noen timer. Rogalendingen bosatte seg her på 60-tallet, og har fulgt Indremisjonsselskapet og Normisjon i Finnmark i om lag femti år. Vi drar avgårde til Solvang leirsted, ikke lange kjøreturen unna. Stedet, som ligger i naturskjønne omgivelser nær sjø, elv og fjell, er sammen med bedehuset, IMI barnehage og folkehøgskolen i Alta, det siste synlige som er igjen av arbeidet som Indremisjonsselskapet etablerte i Finnmark i forrige århundre.

– Mitt håp er at Normisjon ser det strategisk viktig å beholde Alta som brohode i Finnmark, sier Ommund Heggheim.
FOTO: PER ARNE GJERDI
 

Indremisjonsselskapet startet foreningsarbeid i Finnmark allerede i 1906. Generalsekretær Johan Martin Wisløff besøkte Finnmark fire ganger, og var i 1917 med å starte Bossekop indremisjonsforening, det som i dag heter Alta Normisjon. Det året ble også det som het Vest-Finnmark indremisjonskrets dannet. Det samme gjorde Alta folkehøgskole, som inntil nylig het Øytun.

Store vekkelser

– Indremisjonsselskapet hadde under Wisløffs ledelse et spesielt syn for Finnmark. Man samlet inn penger til to bedehus, som begge ble reist i 1922. Det ene var her i Alta, det andre i Kiberg, helt øst i Finnmark, ved Barentshavets kyst, forteller Heggheim.

 – Rundt 1920 var det atten indremisjonsforeninger bare i Alta kommune. Mange av dem forsvant. Men da Vestlandske Indremisjonsforbund på 1930-tallet opplevde store vekkelser på begge sider av Altafjorden, hadde Indremisjonsselskapet tilsvarende vekkelser i Bossekop i Alta. Det var faste arbeidere på bedehuset i Alta fra tidlig på 1920-tallet og helt fram til krigen. Men også etter krigen, og flere år etter at jeg kom hit, ble arbeidere i Alta lønnet av Indremisjonsselskapet sentralt. 

Sto fortsatt sterkt
Dessuten fantes det indremisjonsforeninger i Hammerfest, Honningsvåg, Hasvik, Havøysud, Berlevåg og Kongsfjord, minnes Heggheim.

– Så Indremisjonsselskapet sto fortsatt rimelig sterkt da jeg kom til Finnmark på slutten av 60-tallet, sier han.

Les hele hovedsaken i papirutgaven, nummer 8/2017.