Er fortapelse mulig – eller blir alle frelst?

Tekst Per Arne Gjerdi

Harald Hegstad og Sturla Stålsett er professorer ved Menighetsfakultetet. Begge snakker høyt og tydelig om Guds kjærlighet. Men i spørsmålet om menneskets evige skjebne går de to teologene hver sin vei.

Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev biskop Tor B. Jørgensen på Vårt Lands debattsider i fjor høst.

Innspillet ble ikke uventet møtt med kritikk og motinnlegg. Blant annet mente MF-professorene Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen at en lære om at alle blir frelst til slutt, har liten støtte i det bibelske materialet. De fastholdt at tanken om dommen står helt sentralt i en kristen gudstro. En tredje MF-professor, Sturla Stålsett, forsvarte biskopens utspill, og skrev i sin kronikk at «den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det ‘uten ende’». 

«Fortapelsens mulighet»
Stålsett er professor i diakoni, religion og samfunn, mens Hegstad er professor i systematisk teologi. Agenda 3:16 møtte de to til samtale om temaet – på Menighetsfakultet. 
Hegstad har flere ganger i debatten understreket at det finnes en «fortapelsens mulighet», og mener at en lære som avviser dette, er i strid med Den norske kirkes lære. Vi starter der, og spør hva han legger i uttrykket «fortapelsens mulighet»?

– For det første er jo utgangspunktet at verden og mennesket er fortapt i seg selv. Vi og verden trenger derfor frelse. Det kristne budskapet er et evangelium som sier at det finnes frelse fra fortapelsen, og at Gud blir menneske i Jesus Kristus, som dør for verdens synder og står opp igjen. Det er Guds handling nettopp for å frelse fra fortapelsen, sier Hegstad, og fortsetter:

 – Guds vilje til å frelse gjelder hele verden, samtidig som det gjelder den enkelte, som da må få del i denne frelsen gjennom omvendelse, dåp og tro. I Johannes 3,16 leser vi: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Det viser nettopp dette med Guds kjærlighet for verden og frelse fra fortapelse, som realiseres gjennom troen på Jesus Kristus. 

Bilder og metaforer
Johannesevangeliet sier også at ikke alle tok imot Jesus som frelser, minner Hegstad om.

– I verden og i mennesket er det en motstand mot frelsesbudskapet og mot Guds kjærlighet. Og en framtidig mulighet i Guds dom er da at mennesker lukker seg til for Guds frelsesvilje og havner utenfor frelsen. Det er fortapelsens mulighet.

Hegstad er i likhet med Stålsett kritisk til mye av det som har vært forkynt og tenkt om temaet fortapelsen.

– Hva fortapelsen går ut på rent konkret, er det vanskelig å si noe om. Bibelen opererer med bilder og metaforer. Så der skal vi ikke være for konkrete. Derfor er jeg også nøye med å kalle det «fortapelsens mulighet». Men å si det motsatte, at alle blir frelst, er å gå for langt, mener Hegstad. 

I utakt med Bibelen
– Måten mange av bildene og metaforene knyttet til dette temaet har vært forkynt og utlagt på er i utakt med det bibelske materialet, sier Stålsett.

– Det mest tydelige og vriene uttrykket for dette finner vi i kirkens bekjennelse, i Confessio Augustana, artikkel XVII, der det fortsatt står at Gud skal dømme «ugudelige mennesker og djevlene» til «å pines uten ende». Dersom vi innenfor troens univers opprettholder den muligheten at Gud også kan være den som straffer eller hevner mennesker med evig pine, står dette i skarp kontrast til troens mottakelse av evangeliet, nemlig at Gud frelser, elsker og anerkjenner.

Les hele hovedsaken i Agenda 3:16s papirutgave nummer 10/2017.