Vær til bry og bli frelst

Hvorfor er det så vanskelig å være til bry, spørre om hjelp?

Hvordan blir man frelst? Ved å være til bry. Det er i alle fall en ganske rimelig tolkning av en av de mest kjente historiene om Jesus. Jeg skal snart fortelle hvilken, men la meg først få understreke at jeg virkelig misliker å være til bry. Jeg gjør nesten hva som helst for å slippe akkurat det.

En vinterdaghadde jeg for mye på planen, og (som det skulle vise seg) alt for lite strøm på bilen. Kupévarmeren hadde tømt batteriet, så jeg hadde en varm bil som ikke ville noe sted, og en toåring i baksetet som sa; «vikke starte». Så oppdaget jeg at rett ved siden av satt en dame med bilen i gang. Jeg hadde startkabler, kanskje hun hadde strøm? Men hadde hun tid? Kanskje skulle hun på en viktig legetime eller hadde en annen grunn til at jeg ikke burde bry henne. Og selv om vi hadde parkeringsplass ved siden av hverandre hadde jeg aldri hilst på henne; ikke gjort noe for henne – og nå skulle JEG spørre om hjelp? 

Jeg vurderte alternativer: Avlyse avtaler, hente barnevognen, gå til barnehagen i dyp snø, ta bussen til et sted hvor jeg kunne kjøpe nytt batteri; for på den måten kunne jeg klare det helt på egen hånd! Jeg satt sikkert i to minutter og vurderte. Så tok jeg mot til meg og banket på ruta. Det var en polsk dame i femtiåra som faktisk skulle til legen, men som likevel sa ja. Ikke lenge etter kjørte jeg avgårde og var flau på egne vegne; tenk at jeg vurderte å ikke spørre om hjelp?

I Norge hyller viindividualistene. De som klarer å gå over Nordpolen på egen hånd eller som har vært egoister nok til å bli verdensmestre. Nå reiser de rundt i bedrifter og snakker om prestasjonskultur på det som ironisk nok kalles «teambuildingsdager».

Hvorfor er det så vanskelig å være til bry, spørre om hjelp? Kanskje er vi redde for å fremstå som dumme eller svake. Kanskje blir vi usikre på hjelperens motiver, eller bekymret for å havne i takknemlighetsgjeld. Kan det være derfor at mye som før var resultat av gode, mellommenneskelige avhengighetsforhold, nå har blitt profesjonelle tjenester?

Kristen tro er fellesskap, irriterende nok. Nesten alt i Det nye testamentet er skrevet til et flertall, selv om vi ofte forsøker å få det til på egen hånd. En av de som ikke klarte seg alene var den lamme mannen (Lukas 5), direkte oversatt var han «hjelpeløs». Han var til bry, og fire stykker brydde seg og bar ham til Jesus, via en spektakulær omvei. Og mannen ble ikke frelst og helbredet fordi han sa de riktige tingene, men fordi Jesus så troen til vennene hans. Han ble frelst på grunn av fellesskapet. Og hvem av oss vil vel ikke være med i bærelaget? Være sterke og bidra? Men å innrømme at nå er det jeg som trenger hjelp?

Vi heier på alle som bryr seg. Kanskje bør vi heie enda mer på de som tør være til bry.