Hvordan venter vi på døden?

Tekst Per Arne Gjerdi

Når en av våre nærmeste går bort, blir vi fylt med sorg. Men hva gjør vi og sier vi – når døden ennå er timer, dager og uker unna?

Det er viktig for oss å være i realismen. Men det greier vi jo ikke alltid. Noen ganger er virkeligheten for tøff til at vi kan ta den inn, sier sykepleier Rita Nielsen. 

Det handler om omsorgen for alvorlig syke og døende, og ikke minst det å forholde seg til at døden nærmer seg.

Agenda 3:16 har tatt turen til København for å snakke med en av dem som har arbeidet mest med hospice i Skandinavia. 

Rita Nielsen er klinisk sykepleiespesialist, og var i mange år høgskolelærer. Hun er videreutdannet innen psykologi og teologi, og har en master i etikk og religionsfilosofi. De siste tjue årene har hun jobbet med hospice-tematikk, som foredragsholder og forfatter av flere bøker, og har stått sentralt i et pionerarbeid med mye større utbredelse i Danmark enn i Norge. Det er i dag 20 hospice i vårt naboland i sør.

Å erkjenne virkeligheten
Den erfarne sykepleieren har sittet hos hundrevis av døende mennesker, og vet hvor vanskelig det er for mange å se i øynene at de snart skal dø. 

– Det jeg synes å ha sett hos mennesker, er at erkjennelse er en lang prosess. Også erkjennelse omkring at du skal dø. Der er kanskje ikke alltid pårørende eller pleiepersonell så tålmodige som de burde være, sier hun. 

– Det er mange grunner til at folk ikke vil se virkeligheten i øynene. Det kan være at man rent psykisk ikke kan klare det, eller at man har en tro – for eksempel på at Gud skal gripe inn – som hindrer en i å gjøre det.

 Rita Nielsens erfaring er at det er lettere å erkjenne virkeligheten hvis man er i et trygt og omsorgsfullt miljø. 

– De fleste mennesker som er i en slik erkjennelsesprosess, opplever at pendelen svinger. Man tror kanskje man skal bli frisk og leve lengre. Men når det så antydes noe annet, for eksempel fra en lege, begynner man å innse at man kanskje likevel ikke har lenge igjen å leve. Da er det viktig at omgivelsene – både pårørende og pleiepersonell – er varsomme, slik at pasienten ikke flykter fra virkeligheten igjen.  (…)

Les hele saken i papirutgaven nummer 11/2017