1968 – Opprør og vekkelse

1968 står som symbolet på de turbulente 60- og 70-årene. Femti år etter har vi snakket med tre som var unge den gangen – om kirke, politikk, solidaritet og Jesusvekkelse.

Tekst: Per Arne Gjerdi

Dag Hareide (69) har en mangslungen bakgrunn. Mange forbinder ham med årene han var generalsekretær i Naturvernforbundet. Andre kjenner ham som forfatter. På wikipedia omtales han også som nødhjelpsarbeider, naturvernforkjemper, dialogarbeider og organisasjonsleder. På midten av 70-tallet gikk han i bresjen for landets første kristen-sosialistiske stevne, på et leirsted i Østfold.

I 1968 var Hareide 19 år, og studerte ved St. Olaf College i Minnesota USA. Han minnes det som en sjokkartet tid.

 – Jeg hadde venner som rømte til Canada, eller som utga seg for å være mentalt forstyrret, for å unngå å bli sendt til Vietnamkrigen.

1968 var dessuten det året Martin Luther King ble skutt.

– King var en kristen teolog av en annen art enn det jeg hadde vært borti her i Norge. Hos ham var det en naturlig sammenheng mellom politisk engasjement og teologisk ståsted. Han var ikke særlig plaget av toregimentslæren, smiler Hareide.  

– Jeg husker vi sultestreiket etter Martin Luther Kings død. Det var opprør i amerikanske byer. Vi opplevde skyggesidene ved USA, dette landet som på mange måter hadde vært det store idealet her hjemme.

Solidaritet og miljø

– Da jeg kom tilbake til Norge, etter et år i USA, oppdaget jeg at det hadde skjedd noe med alle vennene mine, forteller Hareide, som på den tiden var sterkt engasjert i den kristne skolelagsbevegelsen.

– Jeg hadde vært med på lederutdanningen som Otto Hauglin drev. Den var veldig avansert. Ikke politisk, men åpent. Vi unge fikk tidlig ansvar.

Sommeren 1968 var han journalist i VG, der han skrev om Biafra-konflikten.

– Mitt engasjement i Skolelaget lå mye på det sosiale, det å skape gode fellesskap, sier Hareide, som høsten 1969 ble ledertreningssekretær i Laget, sammen med blant andre Jens Petter Johnsen.   

– Det var tydelig at det skjedde noe i Laget på den tiden, blant annet ved at det sosiale engasjementet kom inn på leirer og så videre. Men så var det personer som satte foten ned og mente at dette ikke hørte hjemme i Laget, minnes han. 

For Hareide var det sosiale aspektet blitt en viktig del av kristendommen.

– Hvilke spørsmål var viktigst for deg på slutten av 60-tallet?
– Det viktigste var nok solidaritet med de fattige i verden, som dreide seg om mer enn barmhjertighet og veldedighet. Noe annet som snart ble viktig var miljø. Og så var det kvinnesak og fredsarbeid. Disse fire tingene lå der som en inspirasjon til engasjement, og har vært med meg siden.

Les resten av denne artikkelen i nr. 5/2018